Maggie

Båndet mellom en far og hans datter er fokuset i den dystre filmen Maggie.

Arnold Schwarzenegger viser at han har kvaliteter som skuespiller som han ikke får brukt i de filmene han vanligvis er med i. I samspillet med Abigail Breslin forstår vi farens motvilje mot å ta et smertefullt valg.

Maggie er en liten og intim film, der man bare ser omrisset av større omstendigheter. Den har dessverre et alt for treigt tempo, men er i det minste et ærlig forsøk på å gjøre noe nytt i en litt sliten sjanger.

Smittet av virus

Historien står med én fot i zombiesjangeren, men har en original vri. Et virus forvandler mennesker til rasende kannibaler. Smitten videreføres gjennom bitt.

Maggie (Abigail Breslin) er allerede smittet, men pappa Wade (Arnold Schwarzenegger) nøler med å sette henne i karantene.

Og mens både stemor og lokalt politi blir mer og mer interesserte i å få Maggie sendt bort, blir hun selv stadig sykere.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Historien fokuserer eksklusivt på hva som skjer i den lille familien.

Vi hører nyhetsklipp og får annen spredt informasjon som forklarer litt om hva som skjer utenfor deres sfære, men bare nok til å se de grunnleggende problemstillingene de står overfor.

Filmen forteller bare det nødvendige vi trenger for å forstå figurene. Fedre kan relatere seg til Wades kvaler. Og tenåringsjenter kan identifisere seg med Maggies frykt.

Kjenner sine begrensninger

Arnold Schwarzenegger har alltid spilt mest på fysikk og karisma. Her må han ty til andre kvaliteter og gjør en godkjent innsats som plaget far.

Kanskje hadde figuren gjort mer inntrykk med en bedre skuespiller, men Schwarzenegger ser ut til å kjenne sine begrensninger og får mye ut av sitt minimalistiske spill.

Breslin har en klart større rekkevidde som skuespiller og gjør en fin rolle som ung jente med mørke utsikter.

Maggie vekker likevel ikke det helt store engasjementet.

Historien har sine interessante sider, men blir aldri spesielt spennende, siden regissør Henry Hobson åpenbart ønsker å holde dramatikken nede og i stedet formidle følelser og stemninger.

Relativt gode skuespillerprestasjoner gjør filmen til en grei opplevelse, og det er fint at Arnold Schwarzenegger prøver å gjøre modne roller i beste Clint Eastwood-stil.

Han er kanskje ingen Eastwood, men gjør et ærlig forsøk.