Tuftet på en solid klype inspirasjon fra Stanley Kubricks dommedagskomedie Dr. Strangelove og 80-tallets parodikomedier, prøver The Brink seg på en blanding av politisk satire og forviklingskomedie. Vi følger en gjeng karikerte statsledere, diplomater og soldater som plutselig får hverdagen snudd på hodet etter et militærkupp i Pakistan.
Resultatet er ikke særlig spennende, ikke særlig treffende og ikke særlig morsomt.
ANMELDELSE: Unbreakable Kimmy Schmidt–Mørk og morsom situasjonskomedie.
Et militærkupp til besvær
Galskapen starter med at den ustabile pakistanske generalen Umair Zaman (Iqbal Theba) griper makten i hjemlandet, og anklager den vestlige verden for å forsøke å sterilisere den pakistanske befolkningen.
Da settes både naboland og internasjonale stormakter i full atomberedskap.
Og kampviljen er stor. Israel, USA, India og Kina har alle sine sterke meninger om hva som må gjøres og hvem som er den største trusselen. Og siden alle statslederne har sine røde atomkrigsknapper, så havner verden raskt på randen av 3. verdenskrig.
Redningen kan komme fra USAs alkoholiserte, sexavhengige og temmelig fornuftige utenriksminister Walter Larson (Tim Robbins), som kjemper for en skjult diplomatisk løsning på krisen.
Larson finner en alliert i den partyglade ambassadesleipingen Alex Talbot (Jack Black), og sammen legger de to en aldeles håpefull lyssky plan for å redde verden.
Vi følger også en gruppe amerikanske jegerpiloter som står parat til å ta ut alle atomanleggene i Pakistan. En gruppe ledet av den dopselgende og dopsvelgende kjekkasen Zeke Tilson (Pablo Schreiber).
Jack Black spiller Jack Black
Det er mange kjente ansikt, som har gjort morsomme ting før, som er samlet i The Brink. Første episode er regissert av Jay Roach (Austin Powers– og Meet the Parents-filmene), og gamle komediehelter som Tim Robbins og Jack Black pryder rollelisten sammen med ferskere stjerner som Pablo Schreiber (Orange Is the New Black).
Tim Robbins er den som funker best av stjernelaget. Han er ganske kul i rollen som sløy og lastefull utenriksminister.
Jack Black derimot, er typisk Jack Black. Han spiller dessverre stort sett samme rolle som han gjorde i Shallow Hal (2001) og School of Rock (2003). Forutsigbart frekk og egoistisk med et hjerte av gull. Denne gangen uten spesielt gode replikker.
That’s no gay pride parade. Alex Talbot ved synet av militante gateprotester
Veteranen John Larroquette gjør en fin tolkning av den amerikanske ambassadøren i Pakistan. En diplomat som er så religiøst troende, at han gleder seg til den kommende dommedagen. Men til tross for at seriens her har en frisk og originale figur, får ikke Larroquette nok å jobbe med. Han blir bare brukt som et tidvis hinder på veien til fred.
https://www.youtube.com/watch?v=QwsEKGMzTZM
Gamle vitser om igjen
Det er mye lånt og lite særegent når det gjelder humoren i The Brink. Ved siden av noen morsomme vink til nevnte Dr. Strangelove, spesielt fra pilotgjengen, drar serien en del inspirasjon fra 80- og 90-tallets glade parodiske crazykomedier (Mannen med den nakne pistol, Hot Shots).
Her er det oppkast, enorme peniser, teite misforståelser, karikerte udugelige statsledere, dop, sex og moro med stereotyper–uten at noe av dette sprenger opp noen latterdører.
Vitsene er i seg selv helt ok, men de kommer for ofte brått på, og de sitter dårlig i konteksten. Jeg sliter også med å finne en helhetlig og god tone i humoren, den slår litt i flere retninger og spriker i stil mellom handlingstrådene.
Satiren er heller ikke av sorten som svir. Her braser serien stort sett gjennom dører som bedre spillere har åpnet før dem.
Jimi Hendrix, Creedence og Rolling Stones–det er rikelig med ikoniske låter på seriens soundtrack. Men musikken er dessverre også feilplassert. Rocken kommer nemlig ikke før på rulleteksten. Et forståelig grep det, men jeg savner disse 60-tallsreferansene underveis i episodene. Det kunne hjulpet serien med å forsterket tilhørigheten til et tiår med kald krig, røde atomknapper og frykt for «the bomb».
The Brink er rett og slett ikke godt skrudd sammen. Serien mangler driv og jeg blir ikke engasjert i hverken figurer eller historien.
Når Jack Blacks figur flykter gjennom gatene av Islamabad, og en mulig atomkatastrofe avhenger om han lykkes eller ikke, burde jeg enten føle en viss spenning, eller ha noe å le av–men jeg kjeder meg, og da er det vanskelig å motivere seg for nye 30 minutter med diplomaticrazykomedie.
The Brink har premiere på HBO Nordic den 22. juni, og vil vise ny episode hver mandag.
