Det har vært store forventninger til den andre sesongen av Nic Pizzolattos True Detective. Første sesong bergtok publikum med sin hypnotiske atmosfære i det stemningsfulle sørstatslandskapet, og Mattew McConaughey og Woody Harrelson imponerte i rollene som politietterforskerne Rust Cohle og Marty Hart.
Denne gangen tar Pizzolatto oss med til et grått asfalt- og betongunivers i California. De mørke, kalde bildene er en god ramme for fortellingen, likevel er andre sesong av True Detective på langt nær så spennende som den første.
Hvis første sesong av True Detective er TV-serienes Wirkola, hopper Nic Pizzolatto i realiteten etter seg selv – han når dessverre ikke over rekordstreken.
Anmeldelse: «True Detective» S01 E01-03 –Stemningsfull krim og strålende karakterdrama
Et mørkt høl av korrupsjon
Handlingen foregår i den fiktive småbyen Vinci utenfor Los Angeles, en nedlagt industriby som er et mørkt høl av korrupsjon og desillusjonerte innbyggere.
Når rådmannen i byen blir funnet drept på brutalt vis, tvinges den lokale politimannen Ray Velcro (Colin Farrell) til å jobbe sammen med Ani Bezzerides fra sheriffkontoret i LA (Rachel McAdams) og delstatspoliti Paul Woodrugh (Taylor Kitsch), men det er lettere sagt enn gjort i en by som er gjennomkorrupt i alle ledd.
En lukurativ eiendomsavtale faller i grus for den kriminelle entrepenøren, og tidligere gangsteren, Frank Seymon (Vince Vaughn) når rådmannen, partneren hans, takker for seg. Og dermed starter han sin egen etterforskning med den korrupte Ray Velcro i spissen, for å finne ut av hvem han skal straffe og hvordan han skal få pengene han har tapt tilbake.
Anmeldelsen fortsetter under traileren
En gjeng med klisjeer
Selv om det mystiske drapet i første sesong var veldig spennende, var det karakterdramaet i True Detective som var virkelig interessant. De tre første episodene av sesong to faller imidlertid gjennom på begge punkter.
Krimgåten engasjerte meg ikke og der første sesong var et karakterdrama av ypperste klasse, er rollefigurene i denne sesongen kun nye utgaver av kjente klisjeer:
Den korrupte politimannen som må drukne samvittigheten og sitt dårlige selvbilde i alkohol, den tøffe, men bitre politidama, kjekkasen som sliter med å slippe folk innpå seg fordi han bærer på en hemmelighet, og gangsteren som har lyst til å bli legitim, men som selvfølgelig ikke klarer å gi slipp på gamle vaner.
Siden seriens rollefigurer er typer vi har møtt hundre ganger før, var det kun én gang i løpet av de tre første episodene at jeg ikke klarte å forutse nøyaktig hva som skulle skje.
Flott skuespill
Det var forøvrig Vince Vaughns gangster-Frank som overrasket meg. Og Vaughn er skuespilleren som gjør seg best i denne sesongen av True Detective.
Han spiller Frank med en underliggende sårhet som er en strålende kontrast til kynismen og hardheten i rollefiguren, og han formidler Franks intense trang til å lykkes på en troverdig måte.
Rachel McAdams og Taylor Kitsch gjør også gode skuespillerprestasjoner, men seriens store, skrikende problem er Colin Farrell. Og la meg bare si det men én gang – jeg klarer ikke å ta den barten seriøst.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Farrell har ikke tyngden
Colin Farrell er en karikatur av den alkoholiserte, korrupte politmannen. Han har sine gode øyeblikk, som for eksempel i scenene med Vince Vaughn, der det blir svært tydelig hvor mye Velcro hater å selge seg selv, og ikke minst er scenen der han truer en tolv år gammel gutt fordi han har mobba sønnen hans fantastisk.
If you ever bully or hurt anybody again, I’ll come back and buttfuck your father with your mothers headless corpse, right here on the lawn. Ray Velcro til tolvåring
I en av de første scenene i sesongen ser vi Farrell i en intervjusetting der han sitter bak et stort bord og svarer unnvikende på spørsmål om fortiden.
Tankene går umiddelbart til McConaugheys lignende scener i forrige sesong, og selv om det raskt viser seg at settingen ikke er den samme er referansen åpenbar.
Dermed er det umulig å ikke bli påminnet om hvor god McConaugheys Rust Cohle var, og det blir umiddelbart tydelig at Farrell ikke når ham til knærne.
Velskrevet manus
På den positive siden så har Nic Pizzollatto også denne gangen levert et velskrevet manus, og dialogen i serien er god.
Noe av det beste med første sesong av True Detective var praten mellom Rust Cohle og Marty Hart, og denne gangen er seriens sterkeste kort dialogen mellom Farrell og Vince Vaughn, og Rachel McAdams.
Den intense atmosfærem, som True Detective er blitt så kjent for, er fortsatt tilstedeværende, fortsatt til å ta og føle på.
Og selv om vi har tatt steget vekk fra det okkulte er sesongen fortsatt preget av mystikk, noe det slepende, dronende lydsporet bidrar til på en strålende måte.
