Blå ögon blander en god porsjon nordisk noir inn den svenske valgkampen og byr på en serie som både utforsker skitten storpolitikk, voldelige rasister og innvandringskritiske lokalpolitikeres sosiale utfordringer.

Her flettes familieliv i Uddevalla sammen med profesjonelle drapsmenn og intriger på justisministerens kontor. Serien byr på både skandinavisk samfunnsrelevans og spenning, men en litt haltende form, og en del forenklede figurer gjør at Blå ögon bare lykkes delvis som komplekst politisk krimdrama i de første tre episodene.

*En liten spoileradvarsel, anmeldelsen inneholder enkelte handlingselementer fra de tre første episodene.*

Sven Nordin gjør en fin figur som den svenske justisministeren Gunnar Elvestad. (Foto: TV2)
Sven Nordin gjør en fin figur som den svenske justisministeren Gunnar Elvestad. (Foto: TV2)
Pølser og politikk

Det er ikke et lystig syn som møter oss når vi blir med bak fasaden i den svenske valgkampen. Det er skumle hemmeligheter og skitne triks på gang på Rosenbad.

Stabssjefen til justisministeren deltar på lyssky møter og forsvinner plutselig sporløst, men det tar ikke lang tid før minister Gunnar Elvestad (Sven Nordin) og den ferske stabssjefvikaren Elin Hammar (Louise Peterhoff) aner at det er ugler i valgmosen.

Justisministeren får også trøbbel fra en gruppe ekstreme rasister som operer under navnet “Veritas”. De dreper pedofile, sprenger bomber og planlegger å redde Sverige fra det “jødiske slaveriet”.

Den kommende regjeringsmakten kan også avgjøres av hvordan det går med det fiktive og temmelig innvandrerfiendtlige Trygghetspartiet. Vi følger flere av partiets ledere på valgkampanjetur i campignvogn, og vi blir kjent med en av deres samvittighetsfulle lokalledere i Uddevalla, Annika Nilsson (Anna Bjelkerud).

Annika og hennes to barn møter rikelig med motbør i lokalsamfunnet i det mor forbereder en viktig tale på torget. Motbør som innebærer rasismeanklager, steiner gjennom vinduet og bæsj i postkassen.

Dette er tre ganske adskilte historier i starten, men det opprettes etter hvert flere knutepunkt som ser ut til å føre våre hovedpersoner inn i samme handlingstråd.

Kompleks handling, men enkle typer

Blå ögon ønsker både å servere oss en spennende politisk krim, samtidig som den tar opp vesentlige samfunnsproblemer og politiske utfordringer knyttet til fremmedfrykt i det moderne Skandinavia. Den miksen sitter dårlig i starten, og selv om persongalleriet overlapper, oppleves Blå ögon nesten som to ulike serier i de tre første episodene.

Adam Lundgren spiller den brutale og ubehagelige rasisten Mattias Cedergren i Blå Ögon. (Foto: TV2)
Adam Lundgren spiller den brutale og ubehagelige rasisten Mattias Cedergren i Blå Ögon. (Foto: TV2)

Det er prisverdig å forsøke å vise fram et komplekst og brutalt bilde av hvordan ekstremismen vokser fram i Skandinavia, og hvordan synet på innvandring polariserer hverdagsprat og lokalpolitikk. Men med nesten karikerte figurer, og ganske forutsigbar handling, klarer ikke serien å spenne opp de konfliktene som et engasjerende og troverdig bakteppe for en politisk konspirasjonsthriller.

Det er ingen spøk når man må be om unnskyldning fordi man er svensk.Olle Nordlöf, Trygghetspartiet

Både blant de blåøyde ekstremistene i “Veritas” og folkene rundt familien Nilsson i Uddevalla, har serieskaperne konstruert overtydelige typer som fyller veldig klare funksjoner i historien, men som ikke klarer å gripe oss som mennesker.

Her møter vi den skamfulle sønnen, den voldelige ekstypen, den kaldblodige ekstremisten og den samvittighetsløse partipisken, alle med et par scener der de virkelig får demonstrere sine stereotypiske trekk.

I Uddevalla er også tempoet tregt og omstendelig uten at det tilføres hverken stemning eller flere nyanser til tematikken. Da blir det litt kjedelig å være i småbyen til tider.

Spennende på justisministerens kontor

Da er det mye bedre i den politiske sfæren. Her fungerer serien som drivende og stemningsfull politisk thriller, med et gråkaldt regjeringsbygg og et fengende figurgalleri. Her har man samvittighetsfulle politikere og sleske karriererotter side om side. Og det er tidvis frydefullt å se hvordan en mulig konspirasjon på justministerens kontor skaper uvanlige allianser i jakten på sannheten.

Sven Nordin og Louise Peterhoff er begge gode som henholdsvis minister og stabssjef, men favoritten så langt er Daniel Larsson som den vemmelige og slue Ludwig Biehlers.

Når det gjelder formen, er serien tidvis veldig enkel og tradisjonell i sin oppbygging. Et typisk eksempel er at scenen starter med en person alene i et rom, den personen hører gjerne på musikk, så kommer en ny person inn i rommet og praten begynner. Grepet er effektivt nok, men blir fort slitt.

Blå ögon er fin å se på. Estetisk ligger serien stort sett opp mot de visuelle markører som kjennetegner nordisk noir. Her er det stilisering av de nordiske lysforhold, gråduse eller mørke arbeidslandskap, flott natur og kjølige bilder av ikoniske landemerker. Vignetten låner riktignok drygt mye fra House of Cards-vignetten, men det får gå på “homage”-kontoen.

Til tross for noen formessige irritasjonsmomenter og litt for lettvint behandling av deler av figurgalleriet, er det mye som fenger i Blå ögon.

Valgkampen, forsvinningen og en mulig politisk konspirasjon gjør at jeg er nysgjerrig på hva som skjer videre, og ikke minst på hvor viktig seriens tittel er for de ulike politikerne vi møter i regjeringsbygget! Så for de som liker svensk politisk krim lover dette til å være godkjent sjangerselskap på sene sommersøndager.

Blå ögon har premiere på TV2 søndag 19. juli kl 21:45

Om SERIEN

Blå ögon
  • Blå ögon
  • Slippdato: 19.07.2015
  • Sesong: 1
  • Regi: Fredrik Edfeldt, Emiliano Goessens og Henrik Georgsson
  • Utgiver: TV2, Strix Drama
  • Sjanger: Drama, Thriller, TV-Serie