— Det har vært mye fokus på Idol, og Skal vi danse og «skal vi se litt kjøkken» og alt mulig sånn, som ikke handler så mye om den ekte musikken. Så jeg synes det var kult å lage en film om hvordan et band oppstår, og hvordan låter lages. For å vise for en ny generasjon hvordan det egentlig burde være, forklarer Sten Hellevig til Filmpolitiet.
Vi møter regissøren sammen med hovedrolleinnehaver Anneli Aune for en liten parkprat om Norges ferskeste musikkfilm. På fredag er det premiere på Dryads – Girls don’t cry. En historie om 15 år gamle Hilde (Anneli Aune), som får seg et realt kultursjokk da det noe utsvevende bandet Dryads flytter inn i det slitte nabohuset.
ANMELDELSE: Dryads – Girls don’t cry
— Jeg har lyst til å fortelle at musikk er viktig. For å knytte folk sammen, og for å gå fra barn til ungdom eller ungdom til voksen. Musikken kan være med å skape identitet, og klessmak og putte på riktig sminke og sånne ting, sier regissøren som også kan avsløre at det er The Strokes som er hans personlige favorittband.
— Det var mye Selena Gomez for tre år siden
Skuespiller Anneli Aune, som spiller Hilde i filmen, kjenner seg igjen i hovedpersonens fascinasjon for Dryads, og spesielt vokalisten Henriette (Iben Akerlie). En begeistring som fører til at Hilde får både nye favorittartister, nye klær, nye venner og noen nye livsanskuelser.
— Man blir jo fascinert av nye ting. Og jeg ble jo selv veldig fascinert av rollefiguren Henritte. Hun er jo en litt sånn «It Girl» som en kan få litt girlcrush på, forklarer Anneli og får regissør Sten til å le begeistret av beskrivelsen.
I filmen går rollefiguren Hilde gjennom en veldig konkret skifte i musikksmak, hvor Justin Bieber blir ofret på jenterommet til fordel for Nirvana og Velvet Underground. Og Anneli kjenner seg godt igjen i det å ta et oppgjør med barndommens idol. Hennes rom så også ganske annerledes ut for noen år siden.
— Det var mye Selena Gomez og Taylor Swift og sånne typiske ting, men nå går det i veldig annerledes musikk, så det har skjedd en forandring for meg også.
Velvet Underground var dyrest
Dryads – Girls don’t cry byr på mye fersk musikk, hvor blant annet Slutface, SOAK og Iben Akerli er å høre på soundtracket. Men filmen er også dynket i musikkhistorie.
Manusforfatteren Randall Jahnson har tidligere skrevet manus for den finstemte rockefilmen om The Doors som Oliver Stone lagde i 1990. Og Hildes reise inn i Dryads poetiske verden er en liten dannelsesreise i alternativ rock, med bildereferanser til Nirvana og David Bowie mens ikoniske Velvet Underground får strømme ut i kinomørket.
— Det var ikke så ekstremt dyrt å få med Velvet Underground på soundtracket, men det var de vi betalte desidert mest for, innrømmer Sten Hellevig.
Spillefilmdebutanten har også dratt mye inspirasjon fra sin egen musikalske oppvekst når han har skapt Dryads verden. Begivenhetene i filmene sentrerer rundt huset hvor bandet bor. Et kråkeslott som fungerer som øvingsrom, festkåk, jamsentral, studio og døgnåpen kreativ lekestue for Henriettes musikalske venner.
Et slott som i stor grad er tuftet på Stens egne opplevelser fra et lignende hus i Kristiansand, hvor han hang på 90-tallet. Et sånn hus som setter sine merker på de som er innom.
— Det var et hus med kul musikk i hvert rom, og kule folk i hvert rom, med kule klær.
Og dine beste minner fra det huset?
— Det var da Henrik, som var vokalist, spilte en kasett med en fyr som het Thomas, som heter Thom Hell i dag, som da var 15 år og gjerne ville ha han med i bandet sitt.
Det er er kult minne. Det er litt sånn magisk — en rar følelse i magen — som julaften var når en var ti år gammel.
Dryads – Girls don’t cry har norgespremiere på fredag 7. august.