Det er en hardtslående Jake Gyllenhaal som dukker opp som bokseren Billy Hope i Southpaw.
Filmen, som handler om en boksemester som mister alt, og deretter må kjempe seg tilbake i ringen, er proppfull av boksefilmklisjeer. Du vet allerede når den starter hvordan den kommer til å ende.
Hovedrolleinnehaver Gyllenhaal bærer imidlertid filmen på sine skuldre. Han spiller så godt at det er umulig å ikke bli engasjert i rollefigurens historie, selv om det er en fortelling du har hørt flere ganger før.
Kampen for fremtiden
Billy Hope kommer fra gata, han startet livet på barnehjem i New York, men nå har han alt. Han er en ubeseiret boksemester, han har en nydelig familie som han elsker, og han er rik.
Så skjer det. Billy kommer i krangel med en bokserival, og i basketaket som følger skjer det en forferdelig ulykke som fører til at bokseren som hadde alt, mister det han hadde å leve for. Jeg skriver ikke hva, men det avsløres i traileren nedenfor om du er nysgjerrig.
Billy havner i en nedadgående spiral av dop og selvhat, og ender igjen opp der livet startet – pengelens i et av New Yorks fattigere strøk.
Men dette er jo ikke en historie om en fattig fyr i New York, dette er en historie om en boksemester! Så Billy tar seg sammen, finner seg en ny trener og begynner å jobbe seg tilbake. Så får han tilbudet om en storkamp han ikke kan si nei til – kampen mot rivalen som førte ham ned i ulykka.
Men vil han klare å trene seg opp til den store kampen der hele hans fremtid står på spill? Vil han? Vil han?!
Anmeldelse: «Warrior» – Et sterkt familiedrama satt i en klassisk kampsportramme
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
Trykker på de rette knappene
Som du skjønner så har ikke manusforfatter Kurt Sutter (Sons of Anarchy) skrevet en fortelling som byr på de store overraskelse, men sammen med regissør Antoine Fuqua (Training Day, The Equalizer) har han likevel laget en historie jeg blir følelsesmessig engasjert i.
Det er nesten litt irriterende at jeg lar meg rive med, for det er til enhver tid åpenbart hva filmskaperne vil jeg skal føle. Men de trykker på de rette knappene, og jeg gråter og smiler når jeg skal.
Hvor mye ære Fuqua og Sutter skal ha for at jeg lar meg engasjere er jeg imidlertid usikker på – det er de gode skuespillerprestasjonene som gjør Southpaw bra.
Strålende skuespill
Jake Gyllenhaal har en tilstedeværelse på lerettet som drar meg inn i historien. Han har et imponerende stort register å spille på, og overbeviser i alle fasene av Billys ferd fra hyllet boksemester, til mørbanka pillemisbruker og desperat, bekymret far.
Han har også svært god kjemi med Rachel McAdams, som gjør en god skuespillerprestasjon som kona Maureen.
Forest Whitaker spiller Billys nye trener, Tick Wills, og han er full av treningsmetoder og visdomsord som ville gjort både Mickey Goldmill og Mr. Miyagi stolte.
Noen ganger blir likheten litt for påtagende, som for eksempel når han snakker om at boksing ikke ligger i neven (hytter med neven), men i hodet (peker på tinningen).
Whitaker har imidlertid en tyngde som gjør at han kan levere slike visdomsord og fortsatt være troverdig, og han spiller den stoiske treneren med en ro som fungerer godt.
Ingen ny «Rocky»
Southpaw har alle elementene du forventer å bli servert når du ser boksefilm. Du har den bekymra familien, den arge konkurrenten, blodet og svetten i ringen, sinnet, frustrasjonen, en knekt helt, og sist, men absolutt ikke minst, den obligatoriske treningsmontasjen. Jeg elsker treningsmontasjen.
Slike elementer har blitt klisjeer av en grunn, de fungerer jo, og jeg ble så engasjert at tårene strømmet innen rulleteksten gikk over skjermen. Siden boksefilmklisjeene blir for mange klarer imidlertid ikke Southpaw å heve seg til et nytt nivå, og filmen blir ikke så bra som den kunne ha vært.
Hadde Antoine Fuqua og Kurt Sutter klart å lage en mindre forutsigbar historie kunne dette vært en ny Rocky – i hvert fall nesten.
Anmeldelse: «Rocky Balboa» – En fin avskjed med boksestjernen
