Den australske grøsseren The Babadook var en snakkis etter Sundance-festivalen i januar 2014, så det har tatt sin tid å få den til norske kinoer, men den er virkelig verdt å vente på!
Dette er en genuint skremmende film, full av marerittaktige bilder som ikke først og fremst skal få deg til å skvette, men lure deg inn i en konstant tilstand av uro og frysninger.
Og jeg kan love at det fungerer, for The Babadook er en oppvisning i hvordan en regissør kan skremme mye ved å vise lite.
LES: Anmeldelsen av It Follows
Mørk og forstyrrende regle
Amelia (Essie Davis) er alenemor for Samuel (Noah Wiseman), en vilter 8-åring med betydelige atferdsproblemer. Han er slitsom, hun er sliten.
En kveld finner Samuel ei bok mora ikke visste de hadde, nemlig Mister Babadook.
Men etter hvert som hun leser den for ham, innser Amelia at dette slett ikke er en hyggelig barnebok, men en mørk og forstyrrende regle med skumle utbrettsbilder.
Boka legges vekk, men det er for sent. Mister Babadook er vekket til live og vil inn i huset.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen skildrer godt Amelias hverdag i en grå jobb og utfordrende hjemmeliv. Samuel er gjenstand for stadige bekymringer og filmen viser med små grep hvordan hun aldri har fri.
Sønnen henger på henne konstant, livet er i en stadig limbo og har redusert Amelia til en skygge av den hun en gang var.
Etter hvert vekkes mistanken om at Mister Babadook representerer hennes egen indre angst, demoner og skyldfølelse.
Amelia spilles overbevisende godt av Essie Davis, mens Noah Wiseman er hjerteskjærende som storøyde og energiske Samuel.
LES: Anmeldelsen av Unfriended
Gnistrende godt filmet
Bildene i filmen er overraskende lyse. Vi er vante til at skrekkfilmer foregår i mørke, men her foregår mye på dagtid.
Til gjengjeld er det som er mørkt virkelig mørkt. Kontrastene er store, og er gnistrende godt filmet av den polske fotografen Radek Ladczuk.
Manifesteringen av Mister Babadook er minimalistisk, men svært effektiv.
Vi ser scener der Amelia surfer gjennom tv-kanaler og ser grøsserklipp fra en gammel stumfilm som gir oss en idé hvor Babadooks fremtoning kommer fra.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
The Babadook kan minne om et mareritt som et barn kan ha, bare med en voksen tilnærming. Det er noe grunnleggende skummelt med skrekkscenarioene her, som minner meg om noe jeg kunne ha følt som liten gutt.
Manusforfatter og regissør Jennifer Kent gjør en imponerende spillefilmdebut, som bygger videre på hennes kortfilm Monster fra 2005.
The Babadook er en frisk og original grøsser, og noe av det skumleste jeg har sett de siste årene, ved siden av It Follows.
