Da det ble klart at Anno-serien med sitt forrige spill skulle ta et steg inn i framtiden, var det flere enn meg som hevet et skeptisk øyenbryn. Heldigvis kunne vi puste lettet ut og konkludere med at Anno 2070s apokalyptiske framtidsvisjon var et steg i riktig retning for spillserien.
Men med sci-fi-eventyret Anno 2205 har de tatt et alt for simpelt sprang inn i framtida.
Postapokalypsen derpå
Anno 2205 er et post-postapokalyptisk sci-fi-byggespill (altså når ting har blitt bra igjen etter å ha vært gebrekkelig som følge av en apokalypse) hvor du koloniserer landmasser og månekratere for å utvinne ressurser og lage produkter til en stadig mer kravstor befolkning. Om du har spilt noen av de tidligere spillene i serien vil mye virke kjent, men mye vil også føles veldig anerledes.
Etter at jorda hadde blitt skakkjørt og oversvømt som følge av global oppvarming i Anno 2070, har man ved hjelp av gigantiske fryseelement på polene stabilisert jordas klima i Anno 2205.
ANMELDT: «Anno 2070»
Man har utviklet teknologi for et helt bærekraftig samfunn, gjenopplivet selene og gått over til et rent juice- og ris-basert kosthold. Man er faktisk så godt skodd at man kan unne seg retroretten «biff og vin» ved spesielle anledninger. Jordas innbyggere har også sluttet å krige med hverandre, og er nå harmonisk ansatte i diverse globale firmaer som vennskapelig konkurrerer om å være størst i det som må kunne beskrives som en kapitalistisk utopi.
Det eneste skjæret i sjøen er månens uavhengighetsbevegelse som terroriserer jordas befolkning ved å sette opp handelsblokader og prøve å ødelegge polisen.
Dette påvirker ikke spillet i særlig grad. Du kan velge å hamle opp med terroristene i sideoppdrag, men du kan også bare ignorere dem. Og dette er noe av det som gjør at Anno 2205 føles litt broddløst.
Større, men mer isolert
En av de største endringene i Anno 2205 er måten verden er satt opp på. Hvor spillbrettet tidligere har vært et stort, åpent hav fylt med øyer du må kolonisere før mostanderne gjør det; er verden i år 2205 delt opp i et nettverk av sektorer. Hver av disse sektorene er små spillbrett med forskjellige øyer å boltre seg på. Nesten som små mini-Anno-spill.
Hvor det tidligere var et kappjag med konkurrerende spillere om å erverve de beste landmassene, er du i Anno 2205 helt alene i dine sektorer. Motstanderne har sine egne, isolerte sektorer, som du etterhvert i spillet kan kjøpe dem ut av når du har nok penger.
Med så lite interaksjon mellom de forskjellige «lagene» er det kanskje like greit at muligheten for flerspiller er helt fjernet. Med unntak av anonym handel og avstemming om hvilke bonuser man skal motta denne uka, finnes det ingen måte å interagere med resten av verden på.
OMG! Månebase <3
Et av de store trekkplasterne til det nye Anno-spillet har vært at det nå er mulig å bygge base på månen.
Og jeg kan med glede meddele at: Ja! Det er helt vanvittig fett.
Hele den første delen av spillet handler om å ekspandere og bygge romheisen sin opp til firmaets romstasjon. For så å kunne kolonisere Stillhetens hav.
Dette er en kjempekul drivkraft, og gjør at de første to til tre timene av Anno 2205 er de definitivt morsomste. Du føler at du virkelig er på vei til noe stort. Og intervallene mellom når du når nye milepæler er perfekt distribuert utover tidslinja.
Men etter at du har fått månebasen opp og stå, og har etablert skytteltrafikk mellom månen, hjembyen og nordpolen, så går lufta litt ut av ballongen.
Å prøve å lage en fusjonsreaktor er ikke like sexy som tanken om å kolonisere månen. Og etter en åtte timer spilling føler jeg at jeg begynner å kjede meg litt.
Føles veldig forenkla
Mange ting har blitt forenkla i Anno 2205. Du setter ikke lenger opp transportskip fra øy til øy, og trenger heller ikke noen krigsskip til å vokte dem. Transporten skjer automatisk, og pirater og lumske sjømenn fra tidligere spill glimrer med sitt fravær.
Det eneste du må gjøre av logistikk er å sette opp ruter via romheisen din til forskjellige sektorer. Noe som er gjort ved fire trykk på musa.
Innad i sektorene er det heller ikke så nøye hvor gårder, gruver og fabrikker i produksjonskjeder plasseres i forhold til hverandre. Og om noen innbyggere synes det er for lite sikkerhet i byen holder det at du plasserer ut en ekstra politistasjon på et sted du har ledig plass og ikke i nabolaget deres.
Det er mulig folk er ekstremt altruistiske i år 2205 og kun bekymrer seg om generell sikkerhet og ikke tilstandene i eget nabolag; men jeg synes det virker som en veldig forenkling.
LYST PÅ EN SKIKKELIG UTFORDRING? Anmeldt: «Banished»
Dette er den generelle følelsen jeg har av byplanleggings- og produksjonskjedeoptimaliseringen i Anno 2205. Det er veldig forenkla. Noen hederlige unntak er at du i Arktis må bygge boliger nær fabrikker for å beholde varmen, og at du på månen må sette opp kraftskjold for beskytte astronauter og industribygg fra meteorregn.
Men dette er en mager trøst for en strateginerdete hobbyingeniør.
Det er godt mulig at de med disse justeringene når et bredere og mer «casual» publikum. Men for en som har sett på Anno-serien som et fyrtårn for produksjon- og distribusjonsimulering man virkelig kunne bryne seg på, føles det hele ganske skuffende.
Det er alltid noe å gjøre
Krigføring mellom forskjellige spillere er etter min mening det som har vært dårligst løst i tidligere Anno-spill. I Anno 2205 er det, sammen med motspillerne, tatt helt vekk fra hovedspillet. I stedet slåss man mot månens uavhengighetsbevegelse i arkadeaktige minispill.
Disse er ikke kjempespennende, men fungerer som et greit avbrekk når du er litt metta på å bygge hus og vei. Du må heller ikke gjøre de, men det er den enkleste måten å få tak i edle mineraler du kan bruke til å oppgradere fabrikkene dine.
Akkurat her føler jeg at Anno 2205 har gjort noe veldig riktig. Ved siden av minispillene er det også en flust av sideoppdrag du kan gjøre med båten og månebilen din, som igjen gir bonuser til bostedene.
Det er gøy at det alltid er noe å gjøre. Og det er fint at jeg ikke trenger å gjøre noe jeg ikke vil. Men selv å kjøre månebil for å plukke opp ting blir kjedelig i lengden.
Uengasjerende sci-fi
Universet et byggespill er satt i er langt fra det viktigste. Jeg har helt fint akseptert å være borgermester i en verden med godzillaer og UFOer i SimCity, og heller ikke stilt spørsmål ved den geopolitiske situasjonen i Tropico.
Og så lenge Anno-serien har servert gode historietimer om fordums koloniseringsepoker, har det vært lett å leve seg inn i spillene.
Men når de nå har valgt å basere seg på ren fantasi, er det trist å oppleve at sci-fi-universet i Anno 2205 er skikkelig uengasjerende.
At slemme opprørere fra månen oppretter handelsblokader for å holde jordas befolkning i sjakk er et plott på nivå med Star Wars: Episode I. Bare at du ikke har barndomshistorien til Darth Vader å klamre deg til.
Jeg føler ikke at noe står på spill.
Jeg føler meg mer som en arbeidsdrone som utfører sjekkpunkter for et firma, enn den pioneren og utforskeren jeg har vært i tidligere spill.
Jeg føler at om ikke jeg bygde disse bosettingene hadde hvem som helst andre gjort det.
Dette er nok en av grunnene til at jeg ikke gidder å dekorere byene mine og lage fine promenader. Jeg lever meg rett og slett ikke nok inn i universet. Og det medfører at Anno 2205 er langt fra det sterkeste i serien.
Kjedelig i lengden
Utvikler Ubisoft Blue Byte Mainz skal ha påskjønnelse for å ha prøvd mye nytt i Anno 2205. Med en middelaldrende, suksessrik spillserie er det lett å hvile på laurbærene, som dessverre mange utviklerstudioer gjør i dag. Derfor er det veldig deilig å oppleve at Anno-serien virkelig har prøvd å revitalisere seg selv, og tørt å gå nye, uutforskede veier.
Som den amerikanske forretningsmannen William Clement Stone så fint sa det: «Sikt mot månen. Selv om du bommer, kan du treffe en stjerne». Og de har absolutt sikta mot månen.
Nå har de kanskje ikke truffet hverken den eller stjerner. Men spillet ser i hvert fall veldig fint ut. Og har klart å ivareta den deilige atmosfæren Anno-serien er kjent for.
Men hvor enn kult det er å bygge koloni på månen gjør enkelheten at det blir litt kjedelig. Selv på høyeste vanskelighetsgrad er ikke strategien særlig mer krevende. Og mangelen på utfordringer etter at man har nådd månesektoren gjør at lysten til å spille avtar.
Det er også litt trist at selv om spillet er skikkelig tungt for maskinen min (som oppfyller de anbefalte systemkravene), kan jeg ikke zoome så langt inn og beundre detaljer som jeg har kunnet i tidligere spill. Selene på polisen må beundres på avstad.
I motsetning til tidligere Anno-spill, og andre strategi- og byggespill av høy kvalitet, frister det heller ikke å starte et nytt spill for å klare ting enda bedre. Jeg føler at jeg ikke kan gjøre reisen til månen raskere, smartere eller bedre, og når jeg først var der oppe var det ikke så spennende like vel.
Liker du byggespill med høy gjenspillingverdi og dyp strategi er ikke Anno 2205 årets store tittel for deg. Men har du bare lyst til å ha det artig med å bygge månebase etter en lang arbeids-/skoledag, har du et par trivelige post-postapokalyptiske kvelder foran deg.
