Ka-pow! Skytespillserien for alle med stadig kortere oppmerksomhetsspenn dundrer tilbake i søkelyset i form av Call of Duty: Black Ops 3.

LES OGSÅ: Anmeldelse av flerspillerdelen i Black Ops III

Jeg spilte aldri forgjengeren, for det er saktens umulig å få med seg alt som skjer på Call of Duty-fronten, men har klokket et par timer for mange i navnebror Advanced Warfare.

Og nettopp Advanced Warfare er ikke så ulikt dette nyeste franchisebidraget, som har fokuset godt planta i fremtidens kybernetiske teknologiunivers.

Det tilrettelegger dessverre for få “høydare”.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Black Ops 3 følger i godt opptråkkede stier, selv om leketøyet ser annerledes ut. (Foto: Activision)
Black Ops 3 følger i godt opptråkkede stier, selv om leketøyet ser annerledes ut. (Foto: Activision)

Kjønnet skyting

Året er 2065, det har oppstått “megabyer” med antiluftskyts på alle kanter. Status quo er voldsomme sammenstøt mellom opprørere og diverse private sikkerhetsstyrker. En av disse sikkerhetsstyrkene er CIA-finansierte Black Ops, de hårdeste av de hårde.

Blant rollegalleriet finner vi mer eller mindre kjente navn som Cristopher Meloni (“Man of Steel”, “12 Monkeys”) og Katee Sackhoff (“Battlestar Galactica”), sånn halvveis troverdig gjenskapt i digital drakt. Vi er fortsatt ganske langt nedi “uncanny valley” her, altså.

Hovedpersonen, som man i et krampaktig “progressivt” påfunn fra utvikleren nå kan velge kjønnet til (dette var på høy tide, ingen poeng for denne Treyarch!), starter historien som en hvilken som helst soldat.

Helt til hun blir – jeg var altså “progressiv” og valgte å spille som kvinne – overfalt av en robot på slagmarken, for så å bokstavelig talt krystes til en pøl av bein og blod.

Hva angår vold har ikke Treyarch lagt noen fingre imellom: Overfallet er minst like ekkelt å være vitne til som det høres ut som. Det er tydelig at de filmatiske scenene er behørig oppfrisket siden min forrige runde med Call of Duty-serien.

Uansett, hva gjør vel et makabert overfall når man lever i 2065, og CIA har tilgang på biomekanisk teknologi som kan gjøre selv den mest invalide til habil? Superhabil, til og med.

I denne omgang er man nærmere enn noensinne å være en vandrende “Leatherman”.

Det er ikke bare menneskelige fiender i Black Ops III. Det gir utslag på våpenutvalget. (Foto: Activision)
Det er ikke bare menneskelige fiender i Black Ops III. Det gir utslag på våpenutvalget. (Foto: Activision)
Is this real, or is this just a fantasy?

Det skal ikke så mye til for å se at Black Ops-serien er Treyarchs eksperimentelle arnested – stedet hvor strikken kan tøyes enda litt lenger.

Etter å ha blitt most til kvark av en kamprobot, og fått sveiset sammen en ny, forbedret kropp på CIAs regning, skyter historien fart.

Som tidligere sliter jeg likevel med å følge trådene i handlingen. Det kan virke som Treyarch har bestemt seg for at den skal bevege seg like fort og uoversiktlig som de utallige skuddvekslingene, der du i lydens hastighet blir transportert fra sted til sted uten noen form for kontekstualisering.

Jeg vet i det hele tatt lite om hvorfor jeg befinner meg i en situasjon og hva som har forårsaket den.

Én ting er i hvert fall viktig her: Et eksperiment har gått åt skogen, 300 000 mennesker har dødd og skandalen er nært forbundet med DNI – eller Direct Neural Interface, som det heter. Og det er her det går galt.

Alle supersoldatene i Black Ops er tilkoblet dette kollektive nevrale nettverket, noe som i og for seg er spennende. Når DNI kun brukes som inngang til å lose deg gjennom eks antall drømmesekvenser, forkledd som virtuelle hallusinasjoner (noen av dem er slående like en viss scene fra “Inception”), er resultatet rimelig kalvbeint.

Hvorfor skyter jeg plutselig på tyskere som eksploderer i en flokk med ravner når de dør? Hvorfor er ravner en gjennomgående symbolikk? Hvorfor ta sjansen på å installere et datasystem i hodet når man befinner seg midt oppi en cyberkrig?

Det finnes mer interessante måter å utforske skillet mellom analog og digital på – som for eksempel på innsiden av et armbåndsur.

Nå også i 2015: Spill som kvinne. (Foto: Activision)
Nå også i 2015: Spill som kvinne. (Foto: Activision)
Forglemmelig spetakkel

Historiebiten i Call of Duty: Black Ops III er med andre ord dønn forglemmelig, til tross for (eller på bekostning av?) de semi-kjente Hollywood-trynene.

Det som fortsatt sitter som et skudd i låvetaket, er skytinga. Etter 12 år med Call of Duty-bidrag er det strengt tatt å forvente, og serien har lenge hvilt på laurbæra fra Modern Warfare-generasjonen.

Når flerspillersystemet fra øvrige Call of Duty-utgivelser overføres til Black Ops III, gjøres det fortsatt ikke uten overskudd. Jeg skal gå i mer detalj om flerspillerbiten i en separat anmeldelse, men kan likevel røpe at et par av nyhetene er verdt å merke seg.

Men, altså: Kampanjedelen i Black Ops 3 er velpløyd territorium. De helt store actionøyeblikkene og plottvistene må du oppsøke et annet sted.

Merk! Spillet er testet på Playstation 4.

Om SPILLET

Call of Duty: Black Ops III

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.