Leketøysgiganten Hasbro har hatt økonomisk suksess med sine Transformers-filmer. Men de har flere gamle figurer på lager.
Jem and the Holograms stammer fra 1980-tallet og har nå fått en filmatisk oppdatering som SoMe-fenomen i vår tid. Det er sørgelig lite vellykket.
Rent teknisk er dette profesjonelt utført til siste piksel, men figurene er kjedelige, historien er tynn og musikken er av vekslende kvalitet.
LES: Anmeldelsen av Hevn
Blir YouTube-fenomen over natta
Jerrica (Aubrey Peeples) har motvillig blitt et YouTube-fenomen på grunn av et privat musikkopptak der hun kaller seg Jem.
Plutselig slåss plateselskapene om henne og Jerrica tar med seg bandet sitt, bestående av søsteren og to venninner, til Starlight Records.
Dette selskapet styres av Erica (Juliette Lewis), men det blir trøbbel når det blir klart at hun kun ønsker å signere Jem, ikke de andre i bandet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette høres jo kanskje ut som en ekte historie, men problemstillingene og konfliktene blir så skjematisk skildret at det er umulig å bry seg stort om begivenhetene.
Det sentrale i historien er den gudsjammerlig kjedelige tematikken om å være tro mot seg selv. Jerrica er ei søt og sympatisk jente, men har ikke nok ved seg til å vekke den store interessen. Figuren blir for tynn, pregløs og anonym.
De andre i bandet hennes, Kimber (Stefanie Scott), Shana (Aurora Perrineau) og Aja (Hayley Kiyoko), er bare irriterende.
I tillegg er det en sidehistorie her om Jems avdøde far og hans lille robot, men den sklir ut i søtsuppa.
Hjertelig gjensyn med Molly Ringwald
Det beste med Jem and the Holograms er et hjertelig gjensyn med Molly Ringwald, som var 1980-tallets it-girl i filmer som Sixteen Candles, Pretty In Pink og The Breakfast Club.
For 30 år siden ville hun spilt Jem – og eid rollen! Nå spiller hun i stedet den godt voksne tanta og fungerer dermed kanskje som en slags link til Jem-figurens opprinnelses-tiår.
Like heldig er ikke Juliette Lewis, som har en utakknemlig rolle som hjerteløst plateselskapmonster, utstyrt med en kvalmende kjekkassønn (Ryan Guzman) som må være en av moderne films dårligste mor/sønn-castinger.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er forståelig at Hasbro forsøker å modernisere Jem-serien til vår tid, men nå virker det nesten passé å legge så stor vekt på sosiale medier som det denne filmen gjør, med stadige referanser og innklippsbilder.
Jeg hadde foretrukket en tøffere historie, med villere humor, og spreke figurer med litt edge.
Regissør Jon M. Chu en god på alt det tekniske og kan dette med å skru sammen en film, men har hatt et slett manus å jobbe med her.
I rulleteksten antydes det en oppfølger, men den tviler jeg på vil se dagens lys.
