Wales i det 14. århundre er ikke stedet man vil være. Det er et kaldt, grått og nådeløst landskap, dypt splittet av indre konflikt – gnisningene mot Englands eiesyke baroner slår jevnlig ut i brann.
Men når skaperen av det prisvinnende MC-dramaet Sons of Anarchy (Kurt Sutter) begir seg ut i historisk-fiktivt farvann med The Bastard Executioner, er det likevel viet påfallende mye tid til én manns konflikt.
Og ja: Det lukter stramt av Game of Thrones her også, selv uten beslektning til fantasy-sjangeren.
Vold avler vold
Siden The Bastard Executioner handler mest om hvordan én mann streber etter å beholde menneskeligheten sin, hviler det også mye ansvar på én manns skuldre.
Hovedpersonen møter vi allerede i åpningsscenen, mens han er i tjeneste som ridder for King Edward I. Den karakteristisk tåkelagte, britiske steintundraen danner bakteppet når Wilkin Brattle (Lee Jones) og troppen hans blir fanget i bakhold – og slaktet.
Men Wilkin overlever så vidt ved å spille død blant de andre likene. En mystisk jente i Blenda-hvitt manifesterer seg foran ham på slagmarken, med formaninger om at han skal begrave stridsøksen.
Deretter: Noen marerittaktige CGI-hallusinasjoner på magen til en død medsoldat. Helten våkner.
Det han våkner til er en simpel tilværelse som vordende tobarnsfar. Landsbyen hans er tynget av høy beskatning, og de lutfattige innbyggerne er i ulage. Konflikten eskalerer når Wilkins og gjengen hans bestemmer seg for å sende en voldelig beskjed til namsmannen.
I løpet av de første 90 minuttene (!) er temaet hvordan vold avler vold, hvordan fortiden innhenter deg når tilværelsen slår sprekker, og – sorry Lee Jones – hvor ukarismatisk en hovedrolleinnehaver i et moderne tv-drama kan ende opp med å være.
Livet som bøddel
En karakterdrevet serie som The Bastard Executioner funker dårlig når hovedrollen, den sympatiske og bredskuldrede kjempen med halvlangt hår, blir spilt så flatt og uinspirert at han nærmest bryter med universet.
Jeg skjønner at han skal spille hardbarka, det er nettopp derfor skuespillerens emosjonelle rekkevidde ikke bør ligge et sted mellom trassig og sutrete.
Det er ikke før etter i overkant av tre timer med The Bastard Executioner at man har fått vite opphavet til tittelen på serien, og at handlingen egentlig begynner – men allerede da er man bare trøtt av hele greia.
Og det blir tydelig, etterhvert som handlingen tar form, at mange av feilene skyldes manuset. Her er plenty av vage referanser til det okkulte, en heks som med jevne mellomrom hvisker tåkete «onelinere» (Katey Sagal), unødvendig detaljert torturporno og pinnestiv dialog.
Men selv om hovedfokuset er på Wilkin Brattle, eller Maddocks som han etter hvert kaller seg, tar heldigvis serien seg tid til å utforske historien til baronesse Lowry Ventris (Flora Spencer-Longhurst), kona til den onde namsmannen som massakrerte Wilkins familie.
Lowry Ventris er mer enn bare konemateriale. Det er den storøyde baronessens forsøk på å gå sin mann imot og forhandle frem fred med opprørerne som redder de første seks episodene av The Bastard Executioner.
Den relativt ukjente Flora Spencer-Longhurst gjør en strålende rolle som Lowry Ventris, som både handlingskraftig og skjør, som blåøyd og bestemt, fanget i en skruppelløs tid hvor vold trumfer dialog.
Det er en kuet storhet og verdighet der, ikke ulikt «khaleesi» i Game of Thrones, som gir sårt tiltrengt dybde til en ellers bloddryppende og blodfattig serie.
Og mens baronessens indre konflikt skjuler seg i krumningen av smilet hennes, lager tittelmann Maddocks trutmunn mens han ser forknytt ut.
Ingen Game of Thrones
Å sammenligne The Bastard Executioner med storserien Game of Thrones er like enkelt som det er uunngåelig. Og det kunne jo ha vært en heldig sammenligning, all den tid Game of Thrones har befestet sin trone i kategorien blodig tv-drama.
Problemet er derimot at det Sons of Anarchy-skaperen har klemt inn av makaber vold og fyrig sex, ikke går opp i opp med resten av innholdet – de mange handlingstrådene ved siden av hovedhistorien skal liksom gi serien kompleksitet, men manglende engasjement for karakterene gjør dem bare overflødige.
Ett eksempel er når The Bastard Executioner forsøker å involvere meg i skjebnen til den tilbakevendende heksen Annora of the Alders (Katey Sagal), uten å fortelle oss en eneste ting om hvem hun er. Replikker som «We make our own demons…» hever ikke akkurat temperaturen.
Hvilket bringer oss hit: Siden det er vanskelig nok å bry seg om noen man ikke kjenner og ikke liker i virkeligheten, er det desto vanskeligere i en tv-serie. Den lunefulle baronesse Lowey Ventris’ innsats kan dessverre ikke veie opp for den platte, overspillende hovedpersonen og de uinteressante birollene.
The Bastard Executioner er først og fremst en serie for de som elsker sjangeren – og knapt nok det.
«The Bastard Executioner» er tilgjengelig for strømming på HBO Nordic fra og med 18. november.
