Transparent var en av fjorårets beste serier og vant etter min mening fortjent Golden Globe-prisen for beste komedie.
Med en vakker og viktig historie i sentrum lagde serieskaper Jill Soloway en sår, stemningsfull og morsom serie om familiefaren Maura Pfefferman (Jeffrey Tambor) som står fram for familie og venner som transperson.
Det var på ingen måte en avsluttet historie etter en sesong, og fortsettelsen gnistrer av fortellerglede, kreativitet og aldeles nydelige skuespillerprestasjoner.
Transparent viderefører sine sterke sider i sesong 2 og serverer høydepunkt på høydepunkt.
Serien har blitt en mester i å bygge opp små og store emosjonelle sammenbrudd, av typen «meltdowns», for sine figurer. Disse er både herlig komplekse, intense og rike på følelser. Og med imponerende estetiske komposisjoner, en enestående lekker bruk av popmusikk og et friskt og fengende rollegalleri, er dette en serie som tar familiedramaet til nye og vidunderlige steder.
ANMELDELSE: Master of None – Hatten av for Aziz Ansari
Deilig dramatikk
Som i første sesong er Mauras identitetsreise i fokus. Denne gangen er det egne holdninger fra studietiden, fordømmelse fra storfamilien og noe uønsket seksuell oppmerksomhet fra ekskonen som setter preg på hverdagen.
Men Maura kan bare så vidt kalles hovedperson i sesongens tre første episoder, hennes historie er godt vevd inn i resten av Pfefferman-familiens deilige dramatikk.
Selvreliseringstrangen er nesten altoppslukende i denne gjengen, og selv om intensjonene kan være gode, er det en tidvis svært destruktiv dans som sender søskenflokken svimmel ut på gulvet. Entusiasmen deres er ofte sprudlende, men likevel sendes tankene mine til det berømte sitatet om at definisjonen på galskap er å gjenta sine feiltrinn og tro at resultatet skal endre seg.
Da er det godt at det aldri er langt fra individets komplette angst og kaos til storfamiliens raushet og ro i Jill Soloways univers.
Jeffrey Tambor fortsetter å briljere i rollen som Maura. Han fanger både selvsikkerhet og usikkerhet, og leverer en troverdig balanse mellom Mauras endringer og hennes gjennomgående personlighet.
Her er blikk og mimikk like viktig som det uttalte, og Tambors timingen på både fakter og replikker gjør Maura til en særdeles levende figur.
Magiske scener
Noe av det som gjør Transparent så knallgod til å skape et eget univers, er evnen serien har til å skape små kunstverk i det store kunstverket.
Her brukes hopping til fortiden, musikalske popperler og en gjennomgående lek med California-nostalgi til å bygge ut seriespråket og gi bestemte smaker og stemninger til handlingen.
Det gjøres også i bildekomposisjonen. Sesongen starter med en scene som holder ett kamerautsnitt i nesten fire minutter. Her blir tiden og det som foregår utenfor vårt synsfelt brukt til å servere en minneverdig kombinasjon av smart historiefortelling, humor og figurbygging.
Avslutningsscenen i første episode er også en ren estetisk nytelse som kombinerer stil og innhold på magisk vis. Ved å la kameraet gli forbi en rekke hotellvinduer om kvelden, serveres vi sluttpoengene som perler på ei snor.
Slike vellykkede dykk i egen materie gir Transparent en helt særegen tone som fester seg under huden, og blir værende lenge.
Transparent sesong 2 ligger ute i sin helhet på Viaplay fra 12. desember
