I en tid der mange kvinner tar sin stemmerett for gitt, kan det være greit å bli påminnet kampen kvinner måtte gjennomgå for å kunne bestemme over sitt eget liv.
I Suffragette – Kampen for frihet blandes fiksjon med virkelige hendelser og personer, for å fortelle om tiden da kvinnebevegelsen begynte å ty til voldelige midler for å bli hørt.
Gode skuespillere og et tydelig budskap gjør at Suffragette tidvis blir en gripende film, men det fremstår likevel som et svært tradisjonelt historisk drama, som ikke utfordrer konvensjonell fortellerteknikk på noen måte.
Handling foran ord
Året er 1910, byen er London. Maud Watts, spilt av Carrey Mulligan, sliter seg halvt i hjel på vaskeriet hun har jobbet på hele livet. Kvinnene jobber lengre enn mennene, men får betalt mindre. Bestyreren forsyner seg som han vil av kvinnene, ingen tør gjøre noe.
Etter hvert som ønsket om å gjøre noe med sin egen elendighet blir sterkere, blir Maud en del av et ekstremistisk miljø i suffragettebevegelsen.
Ledet an av den historisk virkelige suffragetten Emmeline Pankhurst, her portrettert av Meryl Streep, begynner de i større og større grad å bruke vold for å fremme sin sak om stemmerett og mer rettigheter for kvinner.
«Deeds, not words», er det nye mottoet og plutselig er det murstein, ikke ord, som kastes når suffragettene demonstrerer.
Det er mye sinne og frustrasjon på begge sider av kampen. Maktens menn ser på kvinnebevegelsen som en fare for samfunnet, mens kvinnebevegelsen har sett seg lei på et samfunn der det kun er menn som har makt.
Ikke nok med at de ikke kan stemme, mannen eier hjemmet, mannen har kontroll over økonomien, og mannen har loven på sin side når det gjelder barna.
Troverdig skuespill
Carrey Mulligans Maud er en fiktiv rollefigur, noe som kommer tydelig frem i all elendigheten hun opplever. Det er ikke måte på hvor hardt liv hun har hatt og hvor mye hun må gjennomgå. Hun er alle historier om vanskeligstilte kvinner på 1900-tallet i én.
Hennes historie fremstår ikke som spesielt troverdig, men Carrey Mulligan selv gjør flott prestasjon.
Hun spiller svært godt som en kvinne som kaster seg ut i en viktig sak i håp om et bedre liv, og hun er spesielt god når Maud begynner å forstå at hun selv har makt til å slåss for sin egen frihet.
Mulligan er usedvanlig uttrykksfull og formidler raseriet mot overmakta, som ulmer under den kuede overflaten, på en troverdig måte.
Lite Meryl Streep på lerretet
Brendan Gleeson er også fin i rollen som etterforskeren Arthur Steed, som forsøker å stanse suffragettenes nye metoder, og Helena Bonham Carter og Anne-Marie Duff er også gode i rollen som kvinner som har gitt alt i kampen for kvinners stemmerett.
Meryl Streep sin rollefigur er ikke nødvendig å si så mye om. Det er i hvert fall voldsomt å ha Streep på filmplakaten, med tanke på at hun er tilstede på lerretet i under fem minutter.
Filmens svakeste figur er Mauds mann Sonny, spilt av Ben Whishaw. Han fremstår som selve stereotypien på en arbeiderklassemann på 1900-tallet, som mente kvinnen var underlagt mannen. Fordi det ikke brukes nok tid på å utforske følelsene bak handlingene hans, blir han en endimensjonal og uinteressant rollefigur.
Problematiserer ikke nok
Suffragette – Kampen for frihet romantiserer til en viss grad de ekstremistiske handlingene suffragettene utførte. I dag ville vi ansett mye av det de gjorde som terrorisme, selv om saken var aldri så god.
Regissør Sarah Gavron og manusforfatter Abi Morgan problematiserer ikke i stor nok grad det faktum at disse kvinnene sprengte hjem og gjorde det de kunne for å ødelegge kommunikasjonslinjene i London.
Hadde de utforsket problematikken rundt dette, om målet helliger middelet, i større grad, så hadde Suffragette blitt en langt mer interessant film.
Nå forteller filmskaperne kun en enkel historie fra a til å, og selv om jeg absolutt lar meg røre av kampen disse kvinnene faktisk har ført for min frihet, blir historiefortellingen for trygg og konvensjonell til at filmen når de helt store høydene.
