«Greed is good», sa Michael Douglas en gang i en film du kanskje har hørt om. Da finanskrisa slo til i 2007 fikk verden imidlertid merke konsekvensene av noen menns grådighet på kroppen. Det var alt annet enn godt.
Millioner av mennesker mistet jobbene sine og hjemmene sine. Tallene er overhodet ikke morsom lesning – likevel er The Big Short en skikkelig morsom film.
Filmen er basert på Michael Lewis sin bok om finanskrisa, The Big Short: Inside the Doomsday Machine. Og regissør og manusforfatter Adam McKay, kjent for samarbeidet med Will Ferell i filmer som Anchorman og Step Brothers og Funny Or Die-prosjektet, har laget en komedie som virkelig retter den berømmelige finger’n til folka som forårsaket krisa.
Det er kjempegøy! Med sitt velskrevne manus, smarte humor og gode skuespillere med på laget, er The Big Short en fornøyelig filmopplevelse, selv som temaet er aldri så dystert.
Anmeldelse: «Wall Street: Money Never Sleeps» – Smart, underholdende og aktuell!
Gutta som lukta lunta
Sammen med manusforfatter Charles Randolph tar Adam McKay oss med inn i finansverdenen i årene før krisa. Noen få smartinger har oppdaget at det som ser ut som et sunt og voksende boligmarked i USA, i virkeligheten er en massiv boligboble som er i ferd med å sprekke.
Ryan Gosling er filmens fortellerstemme, og rollefiguren hans Jared Vennett, en selvdiggende, selvbrun, sleiping av en obligasjonsmegler, er herlig eplekjekk når han snakker rett til kamera og forteller oss at dette er en historie om «weirdos and outsiders» som ingen trodde kunne ha rett.
Christian Bale spiller mannen som aller først oppdaget at boligmarkedet var ustabilt, den eksentriske hedgefondforvalteren Dr. Michael Burry. Han har Asperger syndrom, glassøye og et talent for trommespilling. Han liker å gå barbeint inne og er jævlig god med tall.
Jared Vennett er den eneste som tror på Burry når han i 2005 anslår at boligmarkedet kommer til å kollapse i 2007. Han skjønner at dette er kunnskap man kan tjene penger på, og veldig enkelt forklart så begynner han å vedde penger mot boligmarkedet – mot den amerikanske økonomien. Han får med seg hedgefondforvalteren Mark Baum, spilt av Steve Carell, som hater systemet han selv er en del av, og som gjerne vil sparke litt Wall Street-ræv og tjene penger på det samtidig.
Finansjyplingene Jamie Shipley og Charlie Geller, spilt av Finn Wittrock og John Magaro, får også nyss om Burrys forutsigelser, og med litt hjelp fra mentoren Ben Rickert, spilt av Brad Pitt, slenger de alt de har av kapital på veddebordet.
Gøyalt metagrep
Å si at disse gutta vedder penger på boligmarkedets kollaps er selvfølgelig ikke riktig, men en ekstrem forenkling av hva de faktisk gjør. Her er det mye finansterminologi som egentlig må med for å forklare.
Det er mye å holde styr på, og ikke alltid like lett å henge med i filmen, men hver gang det nesten begynner å koke i topplokket stopper imidlertid regissør McKay opp for å forklare. Her river han fullstendig ned den fjerde veggen ved å klippe til ulike kjendiser som tar de fine finansordene ned på vårt nivå.
Det første slike bruddet kommer i form av The Wolf of Wall Street-stjerna Margot Robbie. Sittende i et gigantisk boblebad med champagneglasset i hånd, forklarer hun fort og gæli hvorfor lån som kalles subprime ikke er bra, og at vi egentlig bare kan tenke «dritt» hver gang vi hører «subprime».
Jeg elsker metagrep som dette, og disse bruddene er ikke bare morsomme, men også en effektiv måte å gjøre noe innviklet mer forståelig.
Anmeldelse: «The Wolf of Wall Street» – Overraskende morsomt fra Martin Scorsese!
Strålende skuespill
The Big Short har et imponerende stjernegalleri av skuespillere, som vet å utnytte filmens gode manus.
Christian Bale er for eksempel fabelaktig når Dr. Michael Burry prøver å forklare de store Wall Street-gutta at det de ikke klarer å forstå egentlig er veldig enkelt. Og Steve Carell spiller strålende når det går opp for Baum hvor omfattende bankenes juksing med risikovurdering på huslån er.
Ryan Gosling er på sin side en morsom historieforteller, og han passer som vanlig godt i rollen som selvgod frekkas og kjekkas.
Både underholder og underviser
The Big Short en ingen fortelling om rettferdighetens forkjempere. Gjengen vi møter her handler stort sett for egen vinning.
Siden Vennett ikke har noen annen agenda enn å tjene penger selv, er det et smart grep å bruke ham som forteller. Filmskaperne blir aldri en moralens vokter som taler til deg fra sin høye hest, og dermed kan de kjøre på med de vittige kommentarene og den lettbeinte tilnærmingen til tema som gjør The Big Short så underholdende.
Vittighetene tones riktignok litt ned etter hvert som alvoret i situasjonen går opp for de involverte, et alvor som også smitter over på meg i kinosalen. På denne måten skaper Adam McKay en film som ikke bare underholder, men underviser.
Vi kan ikke bli påmint nok ganger at de rike mennene i bankene som gamblet med folks liv gikk fri, at det til slutt var den vanlige mannen i gata som måtte betale for deres grådighet.
