The X-Files er tilbake – over 20 år etter at Mulder og Scully først dukket opp på norske skjermer – og alle «sci-fi»-hjerter banker i spent forventning.
I hvert fall de hjertene som nå er i 30-åra.
Denne gjengen var skoleungdom da (selveste) Knut Risan hvisket forførende til dem «Du tror det ikke før du får se det», og dermed samlet hundretusenvis foran skjermen hver torsdag.
For kids født på 80-tallet ble The X-Files et av de første og kraftigste møtene med kvalitetsfjernsyn fra USA.
The X-Files var ikke bare en serie for dem, det var en liten kulturinstitusjon som ga en hel TV-generasjon UFO-plakater, konspirasjonsnoia og kjederøykende skurker som en av grunnpilarene i sin dannelse.
Her er vår retroguide til hvorfor folk i 30-årene digger serien.
Anmeldelse: «The X-Files» S10 – På sitt beste er dette en fantasirik og morsom nostalgifest!
De fikk være opp sent på torsdagskveldene
De som er 30 år i dag, var ca. 8 år da Mulder og Scully dukka opp på TV2 høsten 1994.
I den alderen er det ikke alle som har selvbestemt leggetid. Men de som hadde svært forståelsesfulle/uansvarlige foreldre, fikk mast seg til å være oppe sent på torsdagskveldene.
For etter nyhetene, været og sporten – kl. 21:45 – ble TV-skjermen til en mørk, mystisk og fengende verden.
De digga vignettmusikken
Passe mystisk, passe skummel og veldig fengende.
Du trenger bare nynne noen enkle du-du-du-du-du-duuuu for å fylle rommet med suspens og nostalgi hvis du er i et rom med folk i 30-åra.
Funfactene er at vignetten ikke dukker opp før i seriens andre episode, og at det var en tilfeldig ekkoinstilling på synthen som gjorde at komponist Mark Snow virkelig fikk sving på den nå verdenskjente signaturmelodien.
De lærte at «The Truth Is Out There»
The X-Files tok det beste fra 70-tallets konspirasjonsthrillere og lærte opp en helt ny generasjon til å tro at det er godt mulig regjeringer har hemmelige agendaer og holder folket for narr.
For hvis det hadde krasjet en UFO ved Roswell i 1947, ville myndighetene ha fortalt det til folk? Eller ville de forsøkt å dekke over det, og bruke teknologien til noe militært og fælt?
I så fall et sjansespill når dyktige FBI-agenter er på saken. Sannheten vil alltid ut – og sannheten er der ute!
Konspirasjonsteorier er alltid gøy, og The X-Files var knallgode på feltet. Serien hadde jo til og med sin egen «Deep Throat«!
Det ble pothuenes favorittserie
Her har vi ikke statistikk, men hvis vi går ut fra at det fantes norske ungdommer som leflet med marihuana på 90-tallet, så er nok sjansen stor for at The X-Files var serien for dem.
Potkonspirasjonsteoretikeren er en velkjent type fra både norske kollektiv og fra Hollywood, og Mulder og Scullys kamp mot skyggeregjeringer og hemmelighold var nok til både rekreasjon og inspirasjon for mange av disse.
Har du forresten sett hva som skjer når vi bretter denne dollarseddelen???????!!!!!!
De digga plakaten til Mulder
Det var skralt med nettbutikker som solgte effekter og varer fra filmer og serier på 90-tallet, så da The X-Files-fansen skulle vise fram sin gode seriesmak, var det plakater som gjaldt.
Og det må sies, The X-Files hadde noen av de kuleste plakatene på 90-tallet.
Plakaten med stor P var selvfølgelig den samme som kule Fox Mulder hadde på kontoret sitt nede i kjelleren hos FBI. Den med UFO’n ja.
De elsket at det ble snakket norsk – i hvert fall litt, i én episode
Folk i 30-årene blir sjeldent mer stolt av landet sitt enn når de snakker om da Hollywood endelig omfavnet Norge, og de snakket norsk i The X-Files.
Episoden het Dod kalm, kom i midten av sesong to og sendte Mulder og Scully til Lofoten.
Å si at de snakket norsk, er en vel en ganske patriotisk overdrivelse. Men de prøvde å snakke norsk. Med elendig diksjon og uttale fører båtfører Henry Trondheim og en hvalfanger med navn Olafsen en gebrokken dialog om hvordan de kan komme seg bort fra et mystisk marinefartøy hvor folk blir farlig gammel farlig fort.
Hvis du forestiller deg en dårlig språktrent amerikaner som prøve å lese en norsk tekst, så har du lydbilde ganske bra.
P.S. Litt mer velklingende norsk kan overhøres i baren Mulder og Scully besøker i starten av episoden.
De foretrakk X-Files-monstre til sine mareritt
Når folk i 30-åra har vonde drømmer, er det en god sjanse for at det ligger et monster fra The X-Files og lurer i underbevisstheten.
Serien var helt ram på å koke opp heslige og intense typer som gjorde alt fra toalettbesøk til skogsturer til en prøvelse.
Selv om serien huskes best for romvesen og konspirasjoner var de fleste episodene såkalte «Monster of the week«-episoder, hvor en eller annen skapning drev og tok livet av folk og FBI sendte sine to utvalgte for å rydde opp.
Noen av de verste, og derfor beste monstrene er Flukeman, Beggar Man, Eugene Victor Tooms, Lord of the Flies og the Peacocks.
De ble fascinert av The Lone Gunmen
De tre nerdene var så kule at de til og med fikk sin egen spin-off serie. Men før det var de selve prototypen på konspirasjonsteorigjengen.
De tok opp alle telefonsamtalene på bånd, hadde sitt eget konspirasjonsmagasin, var notorisk paranoide og kan vel også kalles internettpioneerer.
Favorittøyeblikket er når de overbeviser Mulder om at de har slått av båndopptakeren så han kan snakke fritt. De har jo selvfølgelig ikke slått av båndopptakeren.
«Mulder & Scully» > «Ross & Rachel»
For dem som syntes Ross og Rachel ble litt for klissete, vinglete og overdramatisk var Scully og Mulder 90-tallets store TV-par.
Partnere, venner, kjærester. Forholdet mellom de to agentene er et av seriens sterkeste kort og gjorde The X-Files til en serie som var vel så drevet av sine karakterer som av plottene.
Mulders ironiske vitsing i de verste situasjoner, Scullys tørrvittige svar – dette paret var sexy, smart og kledelig tilbakeholden med sine følelser.
De ville tro
«I want to belive» var seriens motto, og The X-Files gjorde det både mulig og morsomt å tro.
For fansen ble alle foto av objekter ute av fokus til bevis på noe uidentifisert og flyvende. Og blinkende lys på himmelen ble aldri det samme.
Amerikansk UFO-folklore – fra Roswell til mystiske observasjoner i enda mer mystiske småbyer – ble allemannseie på 90-tallet. Og siden serien stort sett alltid lot både det fantastiske og det vitenskapelige være en mulighet, fikk publikum selv være med å velge hvilken løsning de ønsket å tro på.
The X-Files gjorde også at de som ville tro slapp å føle seg som idioter. Romvesen var veldig pop på 90-tallet, og for kinopublikummet var det Indenpendence Day, Men in Black og Mars Attacks som fikk love til å bestemme hvordan aliens skulle se ut. God og freaky underholdning – for all del, men det var i Mulder og Scullys mer mørke og realistiske verden at folk som nå er 30 pluss virkelig fikk sin barnetro.