12 år etter suksessfilmen Så som i himmelen kommer oppfølgeren, som selvsagt heter Så og på jorden. Igjen er den svenske landsbygda åsted for kjærlighet og intriger med korsang.
Regissør Kay Pollak er inne på noe interessant her, der skildringen av kampen mot bygdedyret har potensial til medrivende dramatikk.
Dessverre har filmen litt for mange figurer, litt for mange konflikter og et alt for høyt støynivå. Så og på jorden prøver for hardt å skape engasjement, og blir i stedet litt frustrerende.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Setter igang stort korprosjekt
Handlingen utspiller seg 9 måneder etter avslutningen i den første filmen, hvilket er et sjansespill, siden alle skuespillerne er 12 år eldre, men dersom man ikke har sett eneren nylig, vil man ikke tenke mye over det.
Lena (Frida Hallberg) føder barnet hun ble gravid med sammen med dirigenten Daniel Daréus , som døde så tragisk.
Så skal en nyoppusset kirke gjenåpnes med tv-sendt gudstjeneste og fremføring av Händels «Messias», med profesjonell dirigent, kor og orkester.
Men i samråd med presten Stig (Niklas Falk), bestemmer Lena seg for å lage sin egen «Messias» og setter i gang et prosjekt som har både tilhengere og motstandere i bygda.
Allerede i starten blir vi utsatt for en lang, masende og utmattende fødesekvens, der regissør Pollak bruker så mye energi at det rett og slett blir for mye.
Det blir bedre senere, men masingen gjentar seg gang på gang. Filmens figurer virker å ha en av to modus operandi. Enten er de fromme som lam, eller så er de brølende og skrikende sinnatagger.
Aggressiviteten virker overdreven, og figurene mangler nyanser. De er enten veldig på eller veldig av. Det er nesten utrolig at enkelte av skuespillerne har greid å bevare stemmene sine gjennom hele innspillingen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sjarm og utstråling
Men til tross for dette, er Frida Hallberg riktig så god i hovedrollen. Hun har sjarm og utstråling til tusen. Bare synd at rollefiguren hennes gjennom hele filmen gjør valg som får publikum til å undres over hennes dømmekraft.
Bygdeoppsetningen av Messias virker så amatørmessig på alle mulige måter at man jo forstår hennes argeste motstandere, som er ment å være skurkene her.
Men Lena er likevel en skjønn figur som gjennom Hallbergs engasjerte spill gjør et visst inntrykk.
LES: Anmeldelsen av Zootropolis
Dramatikken tilspisser seg i løpet av filmen med en mulig kjærlighetshistorie mellom Lena og Axel (Jakob Oftebro i årets 46. filmrolle), et umotivert og unødvendig dødsfall og en kirkekamp der alle motstanderne håndhever janteloven nærmest religiøst.
Tilhengere av den første filmen vil riktignok få kjærkomne gjensyn, ikke bare med Lena og Stig, men også med blant andre Arne (Lennart Jähkel), Siv (Ylva Lööf) og Tore (André Sjöberg).
Jeg mener likevel at historien er for kynisk i hvordan den skildrer bygdefolk som trangsynte og mannevonde dobbeltmoralister for dramatisk effekt.
Litt mindre er av og til mer, og Så og på jorden kunne absolutt hatt godt av litt mindre rop og litt mer ro.
