Da Martin Sahlin fra det svenske spillstudioet Coldwood Interactive presenterte spillet Unravel på spillmessen E3 i fjor, var det lett å se at Sahlin virkelig elsket spillet han hadde laget.

At spillet er laget med kjærlighet er også tydelig når du spiller Unravel. Dette puzzle-plattformspillet er en helt spesiell spillopplevelse.

Unravel forteller en så følelsesladet historie og er så vakkert at tårene rant underveis.

Anmeldelse: «The Witness» – En spillperle for deg som elsker å knekke hjernenøtter

Slående vakkert

Unravel er en reise i minner. Spillet begynner hjemme i stua hos en gammel dame, en stue som er full av krimskrams og gamle bilder. Når bestemoren går opp for kvelden detter et garnnøste ut av strikkekurven hennes – Yarny blir født. Som den lille, røde figuren laget av garn, legger du ut på eventyr.

Spillets skjønnhet var det første som slo meg da det begynte. Jeg visste fra trailerne at spillet var vakkert, men jeg ble nesten slått i bakken av hvor nydelig spillverdenen var.

Skinnet fra solen som leker på vannet, bladene som blafrer i vinden, mosen som rører seg når Yarny går forbi – den enorme detaljrikheten er det flotteste jeg har sett i et spill noen gang.

Det er verdt å spille Unravel for dette alene, men i tillegg vekker spillet en sterk lengsel etter den lykkelige barndomstiden i meg. Godt hjulpet av et nydelig lydspor hviler det en følelse av melankoli og vemod over spillet som treffer meg dypt i sjela.

Yarny er ikke glad i vann. Garnet blir tungt når det blir vått, og hvis han ramler i vannet vil han til slutt synke. (Foto: Electronic Arts).
Yarny er ikke glad i vann. Garnet blir tungt når det blir vått, og hvis han ramler i vannet vil han til slutt synke. (Foto: Electronic Arts).
Leker seg med tråden

De falmede familiebildene rundt omkring i huset til den gamle damen er inngangen til spillbrettene i Unravel.

En sommerdag i hagen som barn, leking i skjærgården på høsten, plukking av molter i myra med far – hvert brett er en reise i et gammelt minne.

Det er ikke lett å være liten i en stor verden og du må finne ut av hvordan Yarny skal komme seg fra den ene siden av brettet til det andre. Ved å bruke garn fra Yarnys egen kropp kan du svinge deg, rappellere, binde deg fast og dra ting.

Du kan blant annet også feste tråder i spenn, for å lage en trampoline du kan hoppe på. Kontrollsystemet føles naturlig og man forstår fort hvordan spillmekanikken fungerer.

Anmeldelse: «Yoshi’s Woolly World» – Et trivelig spill for barn i alle aldre!

Yarny kan bruke garnet sitt til mye rart. (Foto: Electronic Arts).
Yarny kan bruke garnet sitt til mye rart. (Foto: Electronic Arts).
Variert problemløsing

Utfordringen i spillet er å finne ut av hvilken metode du må bruke for å forsere de ulike hindringene du møter. Det er overhodet ikke noe banebrytende ved måten oppgavene skal løses på, men det er likevel underholdende.

Yarnys ull etterlates som en rød tråd gjennom spillbrettene. Når det ikke er mer garn å ta av kommer du ikke lenger. Noen ganger må du gå tilbake for å løsne og nøste opp garn du har brukt tidligere, for å få nok garn til å komme deg videre i spillet.

Det er svært sjelden Yarny blir hengende fast i en taustomp som er for kort, og dette er et element som kunne ha vært brukt i større grad. Å passe på å ikke sløse med garnet for å ha nok senere, hadde gitt problemløsingen i spillet et ekstra lag.

Stort sett går det greit å knekke spillets små hjernenøtter, de er hverken for vanskelige eller for lette. Spillet føles variert siden Yarny har så mange ulike egenskaper han kan benytte for å løse problemene han møter.

Problemløsing er byttet ut med øvelser i reaksjonsevne et par steder, og her flyter det ikke like godt. Yarny er ikke en rask spillfigur og det fungerer derfor ikke optimalt når du må løpe fra farer som truer, som for eksempel et illsint lemmen.

Yarny bruker garn fra seg selv for å forsere ulike hindringer. (Foto: Electronic Arts).
Yarny bruker garn fra seg selv for å forsere ulike hindringer. (Foto: Electronic Arts).
En spillopplevelse av de sjeldne

Rundt omkring i spillverdenen ser vi minnene til den gamle kona vi møtte i starten av spillet. Når et minne dukker opp tar Yarny det med seg videre, og setter dem inn som bilder i et fotoalbum når brettet er fullført.

Det er ekte fotografier vi får se, og de viser aldri ansiktene til menneskene i dem. Bildet av barna som går i en blomstereng kunne lett vært deg eller meg. Bildet av faren på moltetur kunne lett vært din eller min far.

Å bla gjennom fotoalbumet etter hvert brett er en helt spesiell opplevelse. Fotografiene forteller ikke bare historien til den gamle damen, det føles ut som de forteller noe om deg selv også.

Unravel blir derfor en spillopplevelse av de sjeldne. Dette spillet har festet tråder til hjertet mitt som vil være veldig vanskelig å klippe av.

Spillet er testet på Playstation 4.

Hva synes du om «Unravel»? Si din mening i kommentarfeltet!

Om SPILLET

Unravel