Batman v Superman: Dawn of Justice er latterlig overdreven på alle måter. Og det er bra! En film med denne tittelen MÅ være større enn størst, og regissør Zack Snyder pøser på med alt han har av virkemidler i sitt rikholdige arsenal.
Denne filmen må ha kostet et par lands statsbudsjetter, minst! Den ene storslagne sekvensen avløser den andre med imponerende flyt, fortellerglede og visuell fantasirikdom. Effektjunkies vil nå sitt nirvana.
Heldigvis fortelles det også en historie med en underliggende tematikk som jeg finner interessant. Kan man redde verden kun ved å være god?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Brygger opp til konfrontasjon
Flere voldsomme hendelser skjer, både i Metropolis, Gotham City og andre steder, tilsynelatende forårsaket av Superman/Clark Kent (Henry Cavill).
Flere stiller spørsmål om han er et gode eller onde for verden. Batman/Bruce Wayne (Ben Affleck) blir selv berørt, og det brygger opp til en bitter konfrontasjon mellom dem.
Den rike og uberegnelige Lex Luthor (Jesse Eisenberg) legger skumle planer, mens superheltene har stø kurs mot hverandre. To sterke kvinner kan imidlertid påvirke utfallet, nemlig Lois Lane (Amy Adams) og, ikke minst, Wonder Woman (Gal Gadot).
LES: Anmeldelsen av Mitt store fete greske bryllup 2
Tittelen Batman v Superman: Dawn of Justice er kanskje lattervekkende i all sin pompøsitet, men kler filmen. Den er ikke redd for å gjøre store sveip eller slå på de aller største trommene.
Jeg liker filmer som med overlegg forkaster alle subtile nyanser. Det er ikke rom for dem her. Da er det desto mer imponerende at skuespillerne faktisk makter å kreve sin plass.
Selv når de er omgitt av tusen digitale virkemidler, er både Ben Affleck og Henry Cavill umiddelbare midtpunkter, som aldri drukner i effektmakeriet. Og Wonder Womans entré, er intet mindre enn fenomenal.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Glir lett inn i rollen
Mange uttrykte bekymring for hvordan Ben Affleck skulle ta opp Batman-kappen etter Christian Bale. Han er riktignok ikke en like interessant skuespiller, men jeg synes Affleck glir lekende lett inn i rollen, med en seriøs mine og imponerende muskelmasse.
Han blir for øvrig godt matchet av Jeremy Irons som den nye Alfred, butleren som før var en elskelig eldre herre. Nå er han en bitende. ironisk grinebiter, som er en spennende ny retning på figuren.
Jesse Eisenbergs Lex Luthor er jeg mer usikker på. Han virker for ung som superskurk-wannabe, men er samtidig tidsriktig som en dot.com-aktig guttehvalp med alt for mye penger.
LES: Anmeldelsen av Secret In Their Eyes
Filmen utvikler seg i en retning som etter hvert gjør det utfordrende for Zack Snyder å overgå forrige sekvens. Han tyr til slutt til et monstergrep, avslørt i trailerne, som jeg ikke er så begeistret for. Jeg har sett nok digitale monstre på film.
Men Zack Snyder peprer meg med så kraftige synsinntrykk, både i øyne og ører, at slike innsigelser føles irrelevante.
Batman v Superman: Dawn of Justice er solid superheltaction, som gjør flere frampek til den kommende Justice League-filmen i 2017, der Warner og DC Comics samler enda flere helter.
De ønsker selvsagt at dette tegneserieuniverset skal bli like stort som det Disney og Marvel har gjort med The Avengers. Dersom Batman v Superman: Dawn of Justice er en kvalitetsindikator, har vi mye å glede oss til!
