Reinert Kiil har tidligere fått oppmerksomhet for exploitationfilmene Hora og Inside the Whore. Nå har den norske filmskaperen skiftet sjanger og gått over til klassisk skrekk isteden.

Og Kiil behersker virkemidlene i denne sjangeren godt. Hans nye film Huset sitrer av spenning på sitt beste, men roter seg dessverre bort i filmens siste halvdel.

Det blir litt mye med både nazister, eksorsisme, demoner, spøkelser og en zombieaktig skapning på én gang.

Et skikkelig spøkelseshus

Huset tar oss med til Norge under andre verdenskrig. Vi følger de to tyske soldatene Kreiner (Mats Reinhart) og Fleiss (Fredrik von Lüttichau), som har gått seg bort i skogen. Med seg på slep har de den norske soldaten Rune (Sondre Krogtoft Larsen) som de har tatt til fange.

Vinteren er kald og soldatene er slitne. Det virker å være noe galt med kompasset, og veien ut av den mørke skogen ser ut til å unngå dem.

Før de forfryser seg fullstendig støter soldatene plutselig på et trivelig gammelt hus i skogen, der maten står på komfyren og veden knitrer i peisen. Men det som først så ut til å være redningen, viser seg ganske raskt å være deres verste mareritt.

Mats Reinhart i Huset. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).
Mats Reinhart i Huset. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).
Best når huset taler for seg

Gamle hus med mørke hemmeligheter er en egen sjanger innen skrekkfilm, den klassiske spøkelseshistorien som en eller annen gang i livet har gjort deg mørkeredd.

Regissør og manusforfatter Kiil utnytter det gamle huset for alt det er verdt, med dører som knirker, lys som flimrer, mørke kriker og kroker, og skygger som kan skjule så mangt.

Kiil bruker alle de klassiske virkemidlene i sjangeren, og selv om du har sett det meste før, er det fortsatt skummelt når radioen skrur seg på av seg selv, når en gammel spinnerokk spinner forsiktig i bakgrunnen, når en skygge beveger seg i kanten av bildet.

Filmen er best når stillheten trykker på og det eneste du kan høre nettopp er lydene i huset. Hva var det som dunket der? Hvor kommer den lyden fra? Kiil klarer her å skape en intens spenning som får det til å knyte seg i magen på meg.

Dessverre faller Kiil for fristelsen til å bruke overdramatisk musikk som skremselstaktikk. Det er et billig triks som får deg til å skvette, men som samtidig undergraver den trykkende stemningen Kiil forsøker å skape i resten av filmen.

Fredrik von Lüttichau i Huset. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).
Fredrik von Lüttichau i Huset. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).
Faller mot slutten

Det mest interessante med Huset er den Groundhog Day-aktige vrien på historien. Det er en lek med tiden her som er spennende og som kunne ha hevet Huset til å bli noe mer enn bare en ordinær skrekkfilm.

Men når de forskjellige tidslinjene skal blandes mot slutten av filmen går det dessverre i krøll. Det er for mange elementer som skal på plass, og det blir rett og slett litt forvirrende.

Dermed daler spenningskurven, istedenfor å løfte seg mot et klimaks på slutten. Det er synd for Huset hadde potensialet til å bli en virkelig god skrekkfilm. Kiil har vist at han mester sjangeren godt, og jeg håper han fortsetter i samme spor fremover.

Og frykt ikke, selv om Huset ikke når helt til topps, så kommer du likevel til å bli skremt i kinomørket.

Om FILMEN

Huset
  • Huset
  • Slippdato: 15.05.2016
  • Regi: Reinert Kiil
  • Utgiver: Another World Entertainment
  • Aldersgrense: 15 år
  • Sjanger: Skrekk

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.