Idol er en hjertevarm og underholdende film om den første palestinske vinneren av Idol.
Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf fra Gaza som i 2013 gikk helt til topps i den arabiske versjonen av sangkonkurransen.
Med nydelig musikk, noen gripende gode skuespillerprestasjoner og effektivt tilbakeholden bruk av Gazas mest brutale aspekter, treffer regissør Hany Abu-Assad med en film som kombinerer en musikalsk heltehistorie med innsikt.
Artistdrømmen og «mot-alle-odds»-spenningen ligger hele tiden som den røde tråden i historien, men Abu-Aassad bruker filmens enkle feelgood-mal til å flette inn humørfylte deler av Gazas hverdagsliv som vi ellers sjeldent får se på norske skjermer.
ANMELDELSE: El Clasico – En morsom film
Kampen for å konkurrere
Idol foregår i to perioder. Den første delen følger Mohammed (Qais Attallah) som ung gutt i 2005. Dette er en bittersøt og fengende historie om en ung vennegjeng som drømmer om å bli musikere i Gaza.
Ledet an av Mohammeds gatesmarte og omsorgsfulle søster Nour (Hiba Attahllah) klarer ungene å jobbe seg opp penger nok til å skaffe noen brukte instrumenter. Og med Mohammeds vakre stemme i sentrum, får de kranglet seg til noen lavbudsjetts spillejobber for familier som vil spare på bryllupsbandet.
I filmens andre del møter vi igjen Mohammed (Tawfeek Barhom) i 2012. Da som en ung taxi-sjåfør som drømmer om å være med i Arab Idol i Kairo. En drøm som avhenger av at han klarer å komme seg ut av stengte Gaza og utkonkurrere alle de andre Idol-deltakerne.
ANMELDELSE: Straight Outta Compton – kjempers fødeby
Filmens første del er som en velkomponert barnefilm i måten den blander veslevoksenhet og «slapstick»-humor, og bygger tydelig karakterer som viser hvordan vennskap og mot kan overvinne tilsynelatende umulige oppgaver. Litt overtydelig til tider, men den kommer unna med store doser sjarm.
Og frøene som såes i filmens første del høstes på smart vis i det filmen girer opp spenningen. Mohammeds tidlige musikalske eventyr i Gaza gir både hjelp og motstand i hans forsøk på å krysse grensen til Egypt.
Feelgood med klangbunn
Regissør Hany Abu-Assad legger opp til at publikum har kjennskap til situasjonen i og rundt Gaza.
Han bruker liten tid på å sette oss inn i storpolitikk og områdets brutale historie, og etablerer i stedet for et Gaza sett gjennom barnlige øyne hvor latteren sitter løst og tunneler til Egypt brukes til å frakte falsk burgerkjedemat til Gazas velstående.
Han fjerner oss ikke fra alvor og sorg, men ved å trekke krigens brutaliteter til bakgrunnen, får Hany Abu-Assad rom til å bygge en rørende feelgood-film som ikke punkteres av grusomheter.
Det åpner for filmens lystige tone, og lar de unge skuespillerne sprudle i sine roller.
Den unge vennegjengen er full av morsomme og meningssterke typer. Spesielt god er Hiba Attahllah som Mohammeds gatesmarte og omsorgsfulle søster Nour.
Hun har rollen som både samfunnsrefser og gledesspreder, og er akkurat så rappkjeftet at hun stjeler de fleste scenene hun er med i. Definitivt en av årets beste barneroller.
