Istid: På kollisjonskurs er en fargerik karuselltur med kjente fjes, kjente stemmer og kjente utfordringer.
Dette er en film som gjør lite for å skille seg fra sine forgjengere i stil og tone. Historien er heller ikke den mest magekriblende i filmserien. Men slapstickhumoren er fremdeles knakende god, og figurene er fortsatt fulle av sjarm og varm medmenneskelighet.
Den visuelle kreativiteten er i elitedivisjonen av leken animasjonshumor, og det er en fryd å følge de mest spektakulære sekvensene. For eksempel når en røyskatt dunkes opp og ned en fjellside, eller en lama danser seg inn i egen kroppsåpning.
ANMELDELSE: The Legend of Tarzan – for mye neve, for lite hjerte
Asteroiden kommer
Det er fra verdensrommet trusselen kommer i den femte Istid-filmen.
Etter at en rekke mindre meteorer skaper ødeleggelse på jorden, oppdager røyskatten Buck (Åsleik Engmark) en profeti skåret i noen gamle steinplater som viser at en asteroide er på vei mot planeten vår – en stein så stor at den vil utslette alle pattedyrene.
Buck får tak i resten av gjengen, og sammen setter de ut på en reise for å prøve å redde sin sivilisasjon.
Men det er ikke bare asteroiden som truer. En familie flyvende dinosaurer er ute etter å ta hevn på Buck, og et kommende giftermål i Mammut-familien skaper en intern konflikt i reisefølget.
ANMELDELSE: Istid 4: Kontinenter på avveie – Viker ikke fra suksessformelen
Fortellingen blir ganske så forutsigbar, og når en god porsjon av vitsene heller ikke er mer enn joviale småstikk, så er det lett å kjenne på at dette faktisk er film nummer fem i rekken.
Men kjemien mellom figurene holder filmen sammen selv i de litt labre strekkene. Og når det svinger, er dette velsmurt familieunderholdning for både store og små.
Mine personlige favoritter denne gangen er en herlig opplagt Besta, og en yogaglad lama med sinneproblem.
Lekkert laget
Istid: På kollisjonskurs er fin å se på. Bakgrunnene skaper stemningsfulle kulisser som tidvis utnyttes fysikksmart på beste tegnefilmvis.
Spesielt leken med meteorenes magnetiske kraft og en elektrisk storm brukes oppfinnsomt og vakkert. Og en ny krystalldekt verden skaper et fargespill som fenger i kinomørket.
Det nøtteglade og tannsterke ekornet Scrat er også med på leken denne gangen. Han har fått et viktig, men avsidesliggende sidespor i historien, og er plassert ute i verdensrommet. Her lekes det med både «sci-fi»-mytologi og gravitasjon for å gi nytt slapstickliv til nøttejakten. Jo da, den vitsen er slitt, vi vet alle sånn omtrent hva som vil komme, men jeg ler likevel.
De norske stemmene gestaltes av en solid gjeng. Otto Jespersen og Linn Skåber har god kontroll på den lune tonen mellom mammutparet Manny og Ellie, Åsleik Engmark er kjapp og referansesterk som Buck og Gisken Armand er kul og kostelig som Besta.
Jeg liker også at noen av poengene virkelig får blomstre i oversettelsen til norske forhold, med referanser til Harald Mæles vitenskapsprogram Magnus som en liten perle for de unge voksne.
Dette er ikke en film du bare må se. Latterbrølene står ikke i kø, og hvis du begynner å bli lei Sid og gjengen, er det bare å hoppe over denne. Men hvis du er klar for nok et barnevennlig iseventyr, serveres det akkurat det du forventer i Istid: På kollisjonskurs.
Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norsk tale.
