The Legend of Tarzan er en tam og sjarmløs vri på historien om jungelens konge.
Regissør David Yates byr på rikelig med slagsmål, spesialeffekter, romantikk og muskelspill, men historien blir aldri spennende og to av filmens største stjerner er redusert til glatte og karikerte versjoner av sine signaturroller.
Som underholdningsfilm holder den seg lenge flytende på grunn av et høyt tempo, men actioneventyret synker til slutt i en spektakulært dårlig avslutning hvor effekter og usannsynligheter slåss om å rive meg ut av historien.
ANMELDELSE: Independence Day: Resurgence – Savner sårt en Will Smith å samle seg rundt
Belgisk konge skaper trøbbel i Kongo
Tarzan er, som vanlig, jungelens konge, oppdratt av aper og kjæreste med Jane.
Når vi møter muskelbunten er han tilbake på sitt gods i England som den adelige John Clayton (Alexander Skarsgård). Men på invitasjon fra Belgias ledende monark, og koloniherre over Kongo, den nådeløse Kong Leopold, reiser Tarzan og Jane tilbake til Afrika.
Men belgierne har skumle hensikter, og en utspekulert diplomat (Christoph Waltz). Og Tarzan må raskt kjempe mot både gamle og nye fiender i jungelen.
Det blir en heseblesende actiontur gjennom en grønn og frodig villmark, hvor Skarsgård får flekse seg gjennom de fleste av Tarzan-mytene. Det inkluderer svimlende tresvinging, litt løvekos, et oppgjør med gamle apevenner og en god dose neveslagsmål.
Alt i et forrykende tempo, som også krydres av lettvinte tilbakeblikk som veldig enkelt forklarer oss Tarzans bakgrunnshistorie.
Store stjerner spiller slapt
Alexander Skarsgård gjør en grei jobb med den fysisk krevende Tarzan-rollen. Men han får ikke lov å legge mange nyanser i den gjennomført gode og handlekraftige mannen.
Dette er ikke en film som tar seg tid til karakterutvikling og dramatisk oppbygging. Til og med et tilsynelatende emosjonelt oppgjør med en gammel venn, reduseres til et svulstig og overdrevent slagsmål.
Den kjappe og lettbente stilen rammer også det øvrige rollegalleriet.
Det er trist å se en så god og karismatisk skuespiller som Samuel L. Jackson bli redusert til en vitsesvak reisekamerat.
Og det er enda tristere å se Christopher Waltz gjøre en nesten selvparodierende versjon av den samme høflige skurken han har spilt i Inglourious Basterds og senest i Spectre. Hans rollefigur Leon Rom er så karikert og tam at det aldri blir hverken ubehagelig eller adrenalinfremkallende å vente på at han skal få kjenne jungelkongens vrede.
Margot Robbie er kul og vittig som Jane. Men til tross for gode tilløp, er det en rollefigur som tidlig og tydelig styres inn i sin funksjon. «Han er Tarzan, og du er Jane» sier filmens skurk ganske tidlig i filmen. Og har dessverre oppsummert mye av handlingen.
Mislykkes med storpolitisk bakteppe
Manusforfatterne prøver å gjøre historien større ved å inkludere slaveri, plyndring av naturressurser og trusselen om et brutalt militærdiktatur. Men dessverre er dette kun et bakteppe som brukes til å sette litt stemning.
Vi får ikke se de grusomme effektene av slaveri, og det er ingen som reflekterer noe særlig over de enorme ødeleggelsene som den Afrikanske faunaen blir utsatt for.
The Legend of Tarzan er ikke opptatt av å ta innover seg komplekse og problematiske sider ved europeisk imperialisme. Og lar Belgia sitte alene igjen med svarteper som de kjipe koloniherrene.
En del av filmens budsjett har blitt brukt til imponerende effekt. Spesielt den første delen av Tarzans jungeljakt, er kreativ og svimlende god lianemorro. Og et møte med en elefantflokk er en nydelig scene hvor dialog, skuespill og spesialeffekter spiller på lag og gir hjerte til et magisk lite eventyrøyeblikk.
Dessverre er det altfor få av disse i The Legend of Tarzan.
Dette er en film som ofrer stemning og innlevelse for pompøse actionsekvenser. Og når hverken skurken, vitsene eller spenningskurven er av god Hollywood-kvalitet, så havner denne Tarzan-filmatiseringen langt unna legendestatus.
Denne anmeldelsen er basert på 2D-versjonen.
