Nerve

Filmer som makter å fange tidsånden har et stort fortrinn. Det er nettopp det som gjør Nerve til en interessant film.

Den tar unge menneskers internettliv og delekultur på kornet, og bruker det som selve drivkraften i en spennende og underholdende historie.

Gode prestasjoner fra Emma Roberts og Dave Franco sikrer det menneskelige aspektet, mens regissørene Henry Joost og Ariel Schuman syr sammen en historie som syder av energi og aktivitet.

Avslutningens troverdighet kan nok diskuteres, men Nerve er så godt spilt og regissert at den holder høy kvalitet hele veien til rulleteksten.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Tar stadig større sjanser

Manusforfatter Jessica Sharzer har virkelig fått noe spennende ut av Jeanne Ryans roman. 17 år gamle Vee (Emma Roberts) blir lokket til å prøve internettspillet Nerve, der hun blir sendt ut i New Yorks gater for å takle ulike utfordringer mot fristende pengepremier.

Hun blir raskt koblet til en annen spiller, Ian (Dave Franco). Sammen må de ta stadig større sjanser i spillet, som etter hvert blir både på kanten av loven og direkte farlig.

Selve spillet i filmen fremstår på en troverdig måte. Dette er noe som faktisk kunne ha eksistert, hvis man lar enkelte fantasifulle elementer passere.

Figurene i filmen kan velge mellom å være watchers eller players. Watcherne betaler en abonnementsavgift for å følge playerne, som på sin side spiller om pengepremier som er finansiert av watcherne.

Måten spillerne følges på, med aktiv deling via mobiltelefoner, er både troverdig og sannsynlig, selv om historien krever enn i overkant tilstedeværende brukergruppe for å kunne fungere optimalt.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Frisk og framoverlent

Bak teknologien greier filmen også å formidle noe om hva våre nettbaserte liv gjør med menneskelig interaksjon og samhandling.

Vi ser hvordan Vees vennskap til Sydney (Emily Meade), som også spiller Nerve, påvirkes i negativ retning, med korte lunter og krasse reaksjoner.

Det er også merkbart hvordan følgernes kollektive avgjørelser er preget av en manglende forståelse for at spillerne er virkelige mennesker. Vanlig skikk og bruk har lett for å forsvinne i digitale omgivelser, noe som får følger også i Nerve.

Regissørene Henry Joost og Ariel Schuman bader denne historien i lekre neonfarger og et eklektisk musikkvalg som spenner fra Mø til Wu Tang Clan til Roy Orbison.

Det er med på å gjøre Nerve til en frisk og framoverlent tech-thriller.

Man kan selvsagt diskutere hvorvidt siste akt holder hva de forutgående bygger opp til, men du må nesten se filmen selv for å finne ut hvorfor, og om du liker det.

Når det er så sprekt, aktuelt og tidsriktig som dette, er det uansett veldig enkelt for meg å gi en «like» til Nerve!