Når Cameron Crowe, mannen bak Jerry Maguire, Fast Times at Ridgemont High og Almost Famous, lager TV-serie er det klart den må den sjekkes ut.
I likhet med Almost Famous handler Roadies om kjærlighet for musikk, og serien tar oss med på turné med det fiktive bandet Staten-House Band.
Roadies er til tider en trivelig serie som varmer i hjerterota, men den har også flere store mangler som trekker seeropplevelsen betraktelig ned. Av og til blir den nesten en parodi på livsstilen den forsøker å hylle.
Les også: «Fast Times at Ridgemont High» – Ungdom, sex, kjøpesenter og rock and roll
Et liv på turné
Roadies handler om menneskene som gjør konserter mulig, crewet som står på fra morgen til kveld for at alt skal gå på skinner når bandet til slutt står på scenen.
Det er mange som må jobbe for å få dette til, og Roadies har dermed en haug med forskjellige rollefigurer. Blant andre Luke Wilson og Carla Gugino, som spiller turnésjefene Bill og Shelli som har ansvar for hele sirkuset.
Bill er en tørrlagt alkoholiker som ikke har noe annet i livet sitt enn musikken, mens Shelli sliter med et haltende ekteskap og en mann hun aldri ser. For begge finnes det ikke noe annet liv en turnélivet.
Seriens hovedrolle er det imidlertid Imogen Poots som har. Hun spiller den unge Kelly Ann, som har tenkt til å legge dagene som roadie på hylla for å studere film i New York. Kelly Ann er en søt og rar jente som lever for musikken, og som finner ut at det ikke er bare, bare å forlate roadiefamilien.
Lite karakterutvikling
Til tross for mange rollefigurer er det lite karakterutvikling i de tre første episodene av Roadies. Flere av rollefigurene er så endimensjonale at det blir komisk.
Luke Wilson fremstår som den typiske rollefiguren han spiller i alle filmene sine, og manuset gir ham ikke stort mer å spille på heller. Som skuespiller er ikke Wilson like stødig på drama som han er på komedie, og han blir derfor ufrivillig komisk i noen av hans mer dramatiske scener. Jeg måtte faktisk ta frem puta ved et par anledninger.
Jeg liker Imogen Poots i rollen som Kelly Ann, og som hovedrolle utvikles hennes karakter noe mer enn de andre, men hun er fortsatt en relativt flat figur, som til tross for sin kjærlighet for musikken virker ganske overfladisk.
Et kjærlighetsbrev til musikken
Selv om Roadies har sine feil, så koste jeg meg tidvis med serien også. Serien er Cameron Crowes kjærlighetsbrev til musikken og er en evig referansefest til rockehistorien, og det liker jeg.
Crowe kan være i overkant sentimental når rollefigurene blir hans talerør, men jeg er en sentimental type selv og lar meg rive med. Roadies er nemlig best når den er sentimental og romantisk, når musikken får være i fokus og vi får se hvor viktig musikk kan være for folk.
Crowes tilstedeværelse kan imidlertid bli litt mye fordi han dikterer hva vi skal føle, istedenfor å la seerens empati for rollefigurene utvikle seg over tid, og gi oss en grunn til å bry oss.
Men serien har en sjarmerende rarhet over seg som gjør at jeg liker den likevel. Og er du glad i rockehistorie, så kan Roadies, til tross for sine svakheter, være serien for deg.
«Roadies» ser du i HBO Nordic.
