Når regissør André Øvredal endelig følger opp suksessen med Trolljegeren, gjør han det med en deilig guffen skrekkthriller som underholder godt og skremmer effektivt på den morsomme måten.
The Autopsy of Jane Doe foregår på et avgrenset område, men innenfor disse rammene forteller Øvredal en fantasifull og handlingsmettet historie. Han tar kanskje i bruk flere velkjente sjangergrep, men filmen føles på ingen måte som en kopi.
Den er lekkert filmet, oppfinnsomt fortalt og kan by på godt skuespill av Brian Cox og Emile Hirsch. Denne obduksjonen kan absolutt anbefales!
André Øvredal: – Dørene i Hollywood er åpnet videre nå
Tommy Tilden (Brian Cox) og sønnen Austin (Emile Hirsch), er privatpraktiserende patologer.
En mørk og stormfull aften (selvsagt) får de inn liket av en ung kvinne, som de må finne dødsårsaken til innen neste morgen. De kaller henne Jane Doe, navnet som ofte gis til en uidentifisert person i USA.
Hun har ingen merker av noe slag på kroppen, men etter hvert som de to patologene bokstavelig talt skjærer seg stadig dypere inn i liket, finner de flere bisarre spor som de ikke helt får til å stemme.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Interessen fanges
Tommy og Austin virker som et samkjørt team i et gammelt, veletablert miljø. Jeg aner ikke hvordan virkelige patologer utøver arbeidet sitt, men både Brian Cox og Emile Hirsch lurer i alle fall meg til å tro at de har bedrevet dette i mange år.
Deres uanstrengte håndtering av lik kan virke morbid for publikum, men helt naturlig for dem.
Bildene har også en litt frastøtende effekt i begynnelsen, men så snart de begynner å pirke i Jane Doe, blir interessen likevel fanget av detektivarbeidet de begynner på.
Anmeldelse: Inferno viser at konseptet er tynnslitt
Selvsagt er det nok av grufulle virkemidler i denne filmen. Øvredal sparer ikke på kruttet, med blodige, nærgående bilder av indre organer.
Selve Jane Doe er en overbevisende rekvisitt, en blanding av en ekte skuespiller (Olwen Kelly), en dukke og digital magi. Det er noe urovekkende ved denne bleke, glatte kroppen, med sitt gråhvite, urørlige blikk som stirrer ubønnhørlig mot oss.
Også stemningen rundt, med sviktende belysning, dunkle kjellerkorridorer og tordenskrall utenfor bidrar til å skape skrekkfryd. Her viser Øvredal at han tar i bruk velkjente triks for å skape den rette stemningen, noe som fungerer etter boka.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Godt samspill
Det som kanskje ikke fungerer 100%, er de indre konfliktene som antydes om det usagte mellom far og sønn angående morens død, samt Austins tanker om å slutte i familiebedriften.
På ett tidspunkt stopper spenninga litt opp, fordi figurene begynner å diskutere noe av dette, i en situasjon der det virker mer sannsynlig at noe annet ville opptatt dem mer. Denne delen av historien virker litt malplassert, men er en mindre viktig detalj.
Ellers er samspillet mellom Cox og Hirsch veldig godt, og de tilfører historien tyngde og troverdighet midt i alt det usannsynlige og fantasifulle som skjer.
Anmeldelse: Swiss Army Man er morsom og forfriskende ukonvensjonell
The Autopsy of Jane Doe har en utvikling mot noe som ikke skal avsløres her. Men marerittet blir stadig tettere. Skrekken tiltar i styrke.
Mye er basert på velkjente sjangergrep, men de brukes godt og rutinert av André Øvredal, som har laget en tøff, liten sjangerfilm som er morsom å se på, som skremmer godt, og har et frekt og elegant avslutningsbilde som tvinger frem et glis.
