Hacksaw Ridge er et kjærkomment comeback fra regissøren Mel Gibson. Den gamle Mad Max– og Dødelig våpen-stjerna står nemlig ikke foran kamera her, men hans nærvær bak er i aller høyeste grad merkbart.
Dette er et voldsomt krigsdrama som er preget av Gibsons religiøse overbevisning. Det blir til tider litt symboltungt, og han maler med en bred pensel i glorifiseringen av filmens hovedperson, godt hjulpet av komponist Rupert Gregson-Williams sin bombastiske heltemusikk.
Hacksaw Ridge er likevel en solid og gjennomført krigsfilm, med et fortellerteknisk imponerende driv, effektive og grufulle virkemidler og et budskap som man aner at regissøren føler sterkt for. Derfor er dette så absolutt en film man føler på kroppen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Nekter å bruke våpen
Historien er basert på virkelige personer og hendelser, med Desmond Doss (Andrew Garfield) i fokus. Den unge mannen fra Virginia verver seg til den amerikanske hæren under andre verdenskrig, men nekter å bruke våpen på grunn av sin overbevisning.
Dette gir ham store problemer med både offiserer og medsoldater i militærleiren Fort Jackson i South Carolina, siden hans motvilje tolkes som feighet.
Når han likevel blir sendt ut i krigen som sanitetssoldat på den japanske øya Okinawa, får han vist hva som bor i ham i det brutale slaget på toppen av klippen som kalles Hacksaw Ridge.
Anmeldelse: Vildanden – Ibsens tragedie beveger fremdeles
Anslaget viser glimt av hva som er i vente av krigens redsler, før en kort skildring av Desmonds barndom forklarer litt av årsaken til hvorfor han utvikler sin pasifistiske holdning.
Senere tilbakeblikk utdyper hans standpunkt, i tøffe scener med hans alkoholiserte og voldsomme far Tom (Hugo Weaving), som er merket av sine opplevelser under første verdenskrig.
Det blir likevel utfordrende å forstå Desmonds standhaftighet, i og med at han tilsynelatende utsetter både seg selv og sine medsoldater for stor fare ved å ikke bruke våpen.
Man får likevel en forståelse for hva som ligger bak gjennom Andrew Garfields sterke og sympatiske skuespill. Akkurat som figuren han spiller, får den tidligere The Amazing Spider-Man-stjerna for alvor vist hva som bor i ham.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Formidler et ikkevoldelig syn
Hovedpersonens religiøse overbevisning ligger der som en rød tråd gjennom hele filmen, uten at det føles moraliserende, men først og fremst menneskelig.
Kun i noen scener skildres forbindelsen mellom Desmond Doss og hans Gud på et litt for symboltungt vis. Mel Gibson er i det minste åpen og ærlig om sine intensjoner.
Hacksaw Ridge er på mange måter en god, gammeldags krigsfilm om heltemodige soldaters offer, samtidig som den formidler et ikkevoldelig syn. Det er en selvmotsigelse, men det er nettopp det som gjør hovedpersonen i filmen interessant.
Anmeldelse: The Accountant er en ujevn, men severdig thriller
Desmond Doss er selvsagt ikke den eneste figuren i filmen. Han har en sukkersøt og nostalgisk romanse i 1940-tallets ånd med sykepleieren Dorothy (Teresa Palmer), der det smøres litt for tykt på med hjerte og smerte.
Den beste birollen på hjemmebane spilles av Hugo Weaving som Desmonds far, en tragisk skikkelse som sliter med skyldfølelse fordi han overlevde, mens kameratene døde i den forrige verdenskrigen.
Han er påført varige mentale skader, men oppnår en slags forsoning gjennom sønnens kamp.
Anmeldelse: A Monster Calls er en monsterfilm som temmes i siste akt
Når Desmond verver seg, er hans første hinder den strenge sersjanten Howell (Vince Vaughn). Han introduseres på nøyaktig samme måte som sersjant Hartman (R. Lee Ermey) i Stanley Kubricks Full Metal Jacket, nemlig som kjeftesmelle som finner på kallenavn til sine soldater.
Selv om Vaughn gjør en brukbar innsats, taper han akkurat den sammenligningen med god margin. Resten av persongalleriet består først og fremst av medsoldatene, som for så vidt er en fin samling av ulike personligheter, men de får ikke tid og rom til å feste seg skikkelig.
Når noen dør, hvilket skjer forholdsvis ofte i filmens siste del, vekker det ingen store emosjonelle reaksjoner, annet enn vemmelse over voldsomhetene de utsettes for.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Brutale virkemidler
Hacksaw Ridge har et antivoldsbudskap som ironisk nok nærmest drukner i filmvold. Man kan undre seg over at en regissør som vil skildre pasifisme nærmest velter seg i blod, kroppsdeler og innvoller.
Mel Gibson har imidlertid alltid brukt brutale virkemidler i sine filmer, som i Braveheart, The Passion of the Christ og Apocalypto. Når han nå skildrer brutal krigføring med geværer, granater og bajonetter, gjør han det uten å tilsløre hvilken effekt dette kan ha på menneskekroppen.
Hacksaw Ridge viser en råskap uten like, og kan være hard kost for kinogjengere som ikke er vant til det, men er medrivende og visuell krigshorror av beste sort, hvis det er lov å si.
Anmeldelse: Skrekkdramaet Shelley virker som en uferdig historie
Hacksaw Ridge er et sterkt comeback fra Mel Gibson. Manuset er riktignok signert Robert Schenkkan og Andrew Knight, som selvsagt skal ha sin del av æren, men dette føles likevel som en ren Gibson-film.
Han viser seg kanskje ikke som bransjens mest subtile og innovative regissør, men Hacksaw Ridge viser at han fremdeles kan lage hardtslående og velmenende film tuftet på hans personlige verdier og idealer.
