Vi forbinder Tyskland med mye, men kanskje ikke humor. Derfor kommer Min pappa Toni Erdmann som en særdeles hyggelig og uventet overraskelse.
Denne tyske filmen er nemlig veldig morsom, samtidig som den elegant skildrer en fars rørende forsøk på å få bedre kontakt med sin datter.
Filmen er lenger enn den trenger å være, og går glipp av en fantastisk slutt, men Min pappa Toni Erdmann er likevel en av årets beste filmer.
Regissør og manusforfatter Maren Ade morer og gleder filmelskere med en historie med et stort hjerte, løftet frem av fantastiske prestasjoner i de to hovedrollene.
Anmeldelse: Det sier bare «poff» mellom Lawrence og Pratt i Passenger
Winfried (Peter Simonischek) forsøker å gjenopprette kontakten med sin voksne datter Ines (Sandra Hüller) og drar på et spontant besøk til Romania, der hun jobber.
Det viser seg at de er svært forskjellige. Han er musikklærer og romantiker. Hun er karrierejagende forretningskvinne. Samtidig er de like, for begge er ensomme og deprimerte bak sine respektive fasader.
Winfried kler seg ut som sitt alter ego, Toni Erdmann, med stygg parykk og løstenner, og forsøker å bruke overraskende humor som en tilnærmingsmetode.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Stadig eskalerende absurditeter
Samtidig som dette er en tidløs skildring av problematisk dynamikk mellom familiemedlemmer, er dette også en tidsspesifikk skildring med satiriske drag av Europas finanselite.
Kontrastene mellom Winfrieds fargerike påfunn og det nesten parodiske kalde og striglete miljøet som Ines forsøker å være en del av, resulterer i humor av høy klasse, der flaue smil og godhjertet latter avløser hverandre med jevne mellomrom.
Toni Erdmann er nemlig ikke redd for å snakke åpent og ærlig, mens Ines er livredd for at han skal gjøre nettopp det i venners og forretningspartneres nærvær. Dette fører dem opp i situasjoner med stadig eskalerende absurditeter, som setter det allerede skjøre far/datter-forholdet på prøve, og som gjør Winfried oppriktig bekymret på datterens vegne.
Anmeldelse: Dyrene i Hakkebakkeskogen er mer enn et nostalgisk pliktløp
Peter Simonischek og Sandra Hüller er fortreffelige i sine hovedroller, med et overbevisende samspill som hever både figurene og historien. De fremstår som åpenbart ekte personligheter med sine gleder, sorger, kvaliteter, feil og mangler.
Det er noe dypt menneskelig ved dem, der man aner smerten som ligger bak Winfrieds behov for å uttrykke seg gjennom alter egoet Toni Erdmann. Datterens triste og alvorstunge personlighet skinner også tydelig gjennom den anstrengte forretningsfasaden.
Begge er ensomme og ulykkelige, og det blir etter hvert åpenbart at far og datter virkelig trenger hverandre. Dette er flotte, velskrevne og velspilte figurer man føler for, og som man ønsker vel.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ikke helt perfekt
Min pappa Toni Erdmann er fantastisk på så mange felt at den virkelig er verdt et kinobesøk, men helt perfekt er den likevel ikke. Den varer i 2 timer og 42 minutter, og kunne hatt godt av en strammere redigering, trolig uten at det hadde gått på bekostning av kvaliteten.
Far og datter drar blant annet på en lengre utflukt i jobbsammenheng som ikke tilfører filmen stort. Den største muligheten ligger likevel i filmens siste akt, som ikke skal avsløres, men der Maren Ade lar den perfekte avslutningen gå fra seg.
Der er det nemlig et øyeblikk som skriker etter rulletekst, men som viser seg å være langt i fra siste scene. I stedet varer filmen enda en stund, og fører oss mot en åpnere og mer bittersøt avslutning, som heller ikke skal avsløres, men som med fordel burde ha forsvunnet i klippen.
Anmeldelse: Rogue One: A Star Wars Story har farten, flyten og eventyrfølelsen
Min pappa Toni Erdmann var manges favoritt på filmfestivalen i Cannes, der den overraskende ikke fikk noen priser. Maren Ade fikk en solid revansje da filmen nylig vant alle de viktigste prisene på European Film Awards.
Du bør selv finne ut hvorvidt den er verdt det, for Min pappa Toni Erdmann er en helt spesiell film med en sterk historie, fortreffelige figurer og en nydelig blanding av humoristiske anslag og dramatiske øyeblikk som spiller på hjertestrengene.
Maren Ade burde ha økonomisert litt strengere med historiefortellingen underveis, og avsluttet tidligere, men det endrer ikke det faktum av Min pappa Toni Erdmann får en hjertelig og entusiastisk anbefaling!
