Den onde greven er et fargesprakende og dystert, sært og morsomt eventyr om en ond greve som vil drepe tre barn. Ganske forstyrrende, men også fornøyelig og underholdende.
Netflix sin nye originalserie er basert på romanserien A Series of Unfortunate Events, skrevet av Daniel Handler, og er en fortelling som beveger seg i det nygotiske landskapet, men med en humoristisk vri.
Her er det flust av mørke hemmeligheter, onde makter, galskap og død – men også en god dose hjertevarme og tørrvittige kommentarer.
Serien er et overflødighetshorn av alt som er sprøtt og rart. Til tider fungerer det optimalt, andre ganger blir det litt for mye av det gode.
Filmanmeldelse: «Lemony Snicket: En serie uheldige hendelser» – En herlig Jim Carrey i storform.
Baudelaire-barnas tragedie
Den onde greven forteller den tragiske historien om Baudelaire-barna Klaus, Violet og babyen Sunny, som mister foreldrene sine i en tragisk brann som etterlot hjemmet deres i ruiner.
Når jakten etter en verge for de foreldreløse ungene, og den onde Count Olaf (Neil Patrick Harris) lurer seg til å bli barnas formynder, starter det som skal bli en serie uheldige hendelser for de stakkars Baudelaire-barna.
Dette er en fortelling der barna alltid er smartest, mens de voksne stadig blir lurt av Olafs skitne triks. Men det er også en fortelling om håp og ståpåvilje, for barna gir aldri opp.
Overdådig scenografi og herlige metagrep
Seriens univers er satt i en steampunk-aktig verden med rare oppfinnelser og merkelige innretninger rundt hver eneste sving. Handlingen utspiller seg i bisarre omgivelser, som gjenspeiler egenskaper ved menneskene barna møter på sin vei.
De storslagne settene er proppfulle av spennende detaljer, og serien har flere herlige godbiter for øyet. Jeg koste meg i det falleferdige og skitne huset til Count Olaf, og den ekstravagante og spennende villaen til den eksentriske reptilforskeren, og barnas slektning, Monty.
Den overdådige scenografien står i stil med seriens surrealistiske handling og fortellerstil, som smører tykt på med metagrep for å skildre det som skjer.
Den fiktive forfatteren av Den onde greven, Lemony Snicket, som spilles av Patrick Warburton, bryter den fjerde veggen og beskriver det som skjer på skjermen. Warburton kan for eksempel komme vandrende inn i en scene og stanse den, for å advare oss om at det som nå skal skje er veldig forferdelig.
Jeg elsker Warburtons trøtte fjes og monotone stemme, og koser meg med de små bruddene. De bringer ofte humor inn i de mer mørkere scenene.
Tidenes kuleste baby
For Den onde greven er ganske mørk, selv om den også er morsom. Serien klarer stort sett å balansere det dystre med det vittige, men legger aldri skjul på at Count Olaf virkelig er ond, og at det virkelig er synd på de tre Baudelaire-barna.
Neil Patrick Harris er flink til å la mørket skinne gjennom humoren, og spiller veldig godt, selv om jeg personlig likte Jim Carrey enda bedre i rollen i filmatiseringen Lemony Snickets En serie uheldige hendelser fra 2004.
De tre barna er på sin side helt fabelaktige. Jeg liker spesielt Louis Hynes i rollen som den fornuftige Klaus, og jeg tror knapt det finnes noen kulere baby enn Presley Smith, selv om hun har fått en real dose CGI-hjelp til de mest utrolige scenene.
Malina Weissman og Hynes får til en fin søster-bror-dynamikk, og jeg trives godt i deres selskap på TV-skjermen.
En av seriens morsomste, men også mest irriterende rollefigurer, er den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe, spilt av K. Todd Freeman. Han har ansvaret for å finne en fornuftig verge til barna, men går gang etter gang på Count Olafs mange knep.
Freeman er artig i rollen, men etter fire episoder ble Mr. Poes dumhet for mye for meg, og jeg begynte å ergre meg istedenfor å le.
Passer ikke til seriefråtsing
Netflix-modellen der alle episode slippes på én gang, har gjort strømmetjenesten kjent som den store binge-leverandøren. Den onde greven passer derimot ikke til å konsumeres i et jafs.
Romanseriens forfatter Daniel Handler, har også skrevet manuset for serien, og holder seg tro mot sine egne bøker. Han tar seg god tid til fortellingen, og bruker to episoder på hver bok i serien. Fordi det vies såpass mye tid til hver bok, blir Den onde greven rett og slett litt for mye å gape over når det gjelder seriefråtsing.
Jeg liker humoren og metagrepene i serien, men etter et par episoder blir jeg lei av hvor ekstremt dumme og blinde de voksne i fortellingen er. En dose på to episoder av gangen vil nok derimot være perfekt.
I tillegg til de mange uheldige hendelsene barna blir utsatt for er det også et større mysterium som lurer i bakgrunnen, noe som gir serien et ekstra og spennende lag.
Den onde greven er en serie full av uheldige hendelser, elendighet og lidelse og kan bli så ubehagelige at du rett og slett ikke bør se på. Det bedyrer i hvert fall serien selv.
«Look away, look away» synger Neil Patrick Harris illevarslende i seriens vignett, mens Patrick Warburton starter hver episode med å innstendig be seeren om å skru av.
Det er ingen tvil om at jeg kan konstatere at det bare er å se bort fra disse advarslene. Selv om episodene nok bør porsjoneres ut i passe doser, så er dette en god serie for deg som elsker det sære og rare, og som alltid er på jakt etter mer eventyr på TV-skjermen.
