Collateral Beauty signaliserer tidlig hva den skal handle om i klartekst, nemlig tid, død og kjærlighet. Et knippe figurer skal i større eller mindre grad blir tvunget til å ta oppgjør med sine liv. Og filmen vil gjerne at du skal hylgrine mens de gjør det.
Det virker dessverre ikke helt overbevisende. Regissør David Frankel og manusforfatter Alan Loeb gjør det altfor åpenlyst hvordan de spiller manipulerende på følelsesregisteret med tåredryppende triks.
Men hvor kritisk skal man være? Collateral Beauty forsøker å være en sympatisk film om viktige ting her i livet, og selv om den ikke er spesielt vellykket, har den i det minste noen overraskelser på lur.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
En skygge av seg selv
Reklamemannen Howard (Will Smith) er en skygge av seg selv etter datterens død, noe som setter selskapet hans i fare. Kollegene Whit (Edward Norton), Claire (Kate Winslet) og Simon (Michael Peña) bestemmer seg for å gjøre noe for å redde firmaet.
De finner ut at Howard har skrevet bitende brev til Tiden, Døden og Kjærligheten som en slags terapi, og hyrer skuespillere (Helen Mirren, Keira Knightley og Jacob Lattimore) til å personifisere de tre konseptene.
Planen er å filme Howard mens han snakker med dem i New Yorks gater, for senere å fjerne skuespillerne digitalt, for å få bevist for selskapets styre at han er utilregnelig.
Anmeldelse: Manchester by the Sea er et nesten perfekt drama
Problemet med historien er ikke bare at kollegaene går til dette vanvittige og håpløst tungvinte skrittet, men at Howard faktisk er tilbøyelig til å gå på limpinnen. Det går på bekostning av figurenes troverdighet og integritet.
Hvordan det føles å miste et barn vet bare de som har opplevd det. At det er en potensielt ødeleggende livserfaring, virker forståelig, men at Howard er i så skrøpelig forfatning at noen klumsete tilnærminger fra personer som påstår de er Tiden, Døden og Kjærligheten skulle virke sannsynlig, virker direkte usannsynlig, i hvert fall i denne filmens univers.
Kanskje hadde vi kjøpt det i en 1950-talls film i sort/hvitt med James Stewart, men ikke i moderne omgivelser med Will Smith.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
En blanding av svada og klisjeer
Det er jo ikke slik at Will Smith, Edward Norton, Kate Winslet, Michael Pena, Helen Mirren og Keira Knightley har sluttet å være gode skuespillere.
De ser ut til å gjøre det beste ut av det de har å jobbe med, og makter å skape noen fine replikkvekslinger, selv om dialogen stort sett er en blanding av svada og klisjeer som kanskje ser pent ut som tekst, men kan fort bli litt kunstig når den snakkes. Se bare på scenen der filmens tittel etableres.
Det er heller ikke til filmens fordel at både Smith, Norton, Peña og Winslets figurer skal ha sin del av kaka. Whits farskap, Simons sykdom og Claires barnløshet blir stemoderlig behandlet, og burde enten bli kraftig utvidet, eller fjernet helt. Slik filmen er nå, er deres problematikk ganske likegyldig satt opp mot Will Smiths historie.
Anmeldelse: Assassin’s Creed er årets første kalkun
Collateral Beauty vil så gjerne være et emosjonelt høydepunkt. Kanskje hadde filmskaperne sett for seg at dette var Oscar-materiale.
Dessverre er ideen for merkelig, manuset for ujevnt og utførelsen for blass til at tårekanalene lar seg åpne. Når selv klumpen i halsen er fraværende idet oppbyggingen når sitt klimaks, er det tegn på at Collateral Beauty feiler.
Tittelen oversettes for øvrig med «utilsiktet skjønnhet», men alt det vakre som kommer ut av denne filmen er i høyeste grad tilsiktet, planlagt og kalkulert. Kanskje er det nettopp derfor det ikke gjør så stort inntrykk.
