Filmer med merkelappen «basert på virkelige hendelser» kan av og til pushe grensene for hva som er troverdig. Lion gjør også det, men holder seg akkurat innenfor.
Dette er et velregissert drama med en strålende Dev Patel i hovedrollen og en fortryllende Sunny Pawar som barneversjonen av ham.
Forteksten avslører at Lion er basert på boka A Long Way Home av Saroo Brierley. Når hovedpersonen også heter Saroo, forstår man sånn cirka hvordan det hele skal ende.
Klimakset kunne ha blitt skildret mer nyansert, men veien dit er et indisk-australsk eventyr som berører uten å sukres unødig.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vil finne hjemstedet
Fem år gamle Saroo (Sunny Pawar) forviller seg om bord på et tomt tog som tar ham langt bort fra moren Kamla (Priyanka Bose) og broren Guddu (Abhishek Bharate).
Han ender opp med å bli adoptert av det australske ekteparet Sue (Nicole Kidman) og John (David Wenham).
Over 20 år senere blir den voksne Saroo (Dev Patel) besatt av å finne hjemstedet sitt ved hjelp av det nye dataprogrammet Google Earth, men India er et stort land og han har få spor.
Letingen tærer på forholdet med kjæresten Lucy (Rooney Mara).
Anmeldelse: Collateral Beauty er ikke spesielt vellykket
Reklameapparatet rundt Lion er ivrig etter å sammenligne den med Slumdog Millionaire, og det er lett å forstå hvorfor. Begge handler om et gatebarn i India, hvordan han klarer seg i voksen alder og har Dev Patel i hovedrollen.
Lion er ingen match for Slumdogs energi og fortellerglede, men har noen av de samme stemningene og skildringene. Det er igjen forstemmende å se hvor utsatte gatebarn tydeligvis er i India, der filmen får det til å se ut som om de er fritt vilt for et stort antall pedofile.
Også adopsjonsapparatet som suger Saroo til seg er drevet av profitt. Kontrasten til det nye livet i Australia er enorm, men denne historien gir likevel ikke noe glansbilde av Saroos reise fra fattigdom til velstand.
Lion virker ærlig rundt hvilke utfordringer denne familiens adopsjon fører med seg, spesielt når de adopterer en gutt til som åpenbart har mye ballast. Som Saroo selv sier i filmen, adopterer man ikke bare barnet, men også dets fortid.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Har identitetsproblemer
Lion har to hoveddeler. I den første følger vi den unge Saroos reise, der lille Sunny Pawar sjarmerer stort, samtidig som han formidler troverdige emosjoner som glede, sorg og frykt.
Samholdet med broren Guddu (Abhishek Bharate) skildres nært og kjært, men kanskje litt for naivt og sødmefylt. Miljøskildringen er fargerik og myldrende, der storbyproblematikken er skrikende.
I den andre delen er Dev Patel bunnsolid som adoptivsønn med identitetsproblemer. Han føler seg australsk, men har et gryende ønske om å oppsøke sin opprinnelige familie.
Regissør Garth Davis (som hadde regien på fire episoder av Top of the Lake) forsøker å binde sammen disse to delene med bruk av litt for mange flashbacks, som om han ikke stoler helt på at publikum virkelig husker det som skjedde for en time siden.
Anmeldelse: Manchester by the Sea er et nesten perfekt drama
Avslutningen gir en god forløsning av den sterke oppbyggingen, men her kunne regissør Davis med fordel brukt et mer poetisk filmspråk, i stedet for en ganske direkte fortellerteknikk.
Denne filmen er likevel dømt til å trekke noen tårer ut av lettrørte kinogjengere. Historien er ganske utrolig, og fortelles med respekt for de involverte, uten å legge skjul på problematikken rundt Saroos imponerende reise.
Hvorfor filmen heter Lion får man også svar på helt til slutt, og forklaringen virker som en akkurat passende avslutning.
