Endelig er Benedict Cumberbatch og Martin Freeman tilbake i rollene som Sherlock Holmes og John Watson. Bortsett fra en liten julespesial i fjor har det gått tre år siden verdens cumberbitcher har fått Sherlock-avhengigheten sin tilfredsstilt, men nå er altså sesong fire her.
Den en time og tjueåtte minutter lange sesongåpningen «The Six Thatchers», gir oss umiddelbart en god dose Sherlock på sitt mest sherlockske, og det er herlig.
Likevel lar jeg meg ikke fullstendig rive med av sesongåpningen. Episoden haster seg gjennom fortellingen for å komme til sluttpoenget, og mangler et virkelig godt mysterium seeren kan være med å fundere over.
Anmeldelse: «Sherlock» S03 E01 – Privatdetektiven er like skarp som før.
Sherlock i sitt ess
Er Moriarty levende, eller har han simpelthen planlagt hvordan han kan plage Sherlock fra grava? Det var det store spørsmålet da sesong tre gjorde seg ferdig for tre år siden.
I sesong fire ser det ut til at Sherlock har gått for sistnevnte forklaring, og nå venter han bare på at Moriartys lumske planer skal tre i kraft.
Mens han venter på at komplottet til sin store nemesis skal utfolde seg fortsetter han å løse mysterier i rekordfart. En rekke saker kastes mot oss på TV-skjermen, men de er løst omtrent før de er begynt, med Sherlock som leverer den ene brilliante forklaringen etter den andre.
Det er en fryd å se Sherlock i sitt ess, og det er godt å se at den lekne og ertne dynamikken mellom John og Sherlock er tilbake. Men selv om det er artig, er det også hektisk. Jeg blir derfor glad når episoden endelig roer ned og det dukker opp et mysterium det ser ut til at vi skal få være med å løse.
En rikmannssønn, som egentlig skulle ha vært i Tibet, blir funnet forbrent i en bil. Hva har skjedd? Det er spennende, men heller ikke her skal vi få være med. Sherlock løser på ny det hele i løpet av et par minutter, men så dukker det opp et element som får ham til å stusse. Er det Moriarty som er på ferde?
Rykker tilbake til start
Herfra og ut endres den lekne tonen i episoden til å bli en thriller i ekte spionfilmstil, og vi blir med på en spennende tur verden rundt.
Jeg koser meg en liten stund, men også her er tempoet skyhøyt, og vi haster gjennom fortellingen for å nå serieskapernes vendepunkt mot slutten. Når klimakset kommer er det i en scene som åpenbart skal ha emosjonell slagkraft, men jeg føler ingenting.
Serieskapere Mark Gatiss og Steven Moffat har hatt det så travelt med å lede oss opp mot episodens avgjørende punkt at scenen mister sin potens, og det hele kjennes som en forhastet avslutning på et mysterium som kunne ha vært virkelig interessant.
Uten å si noe om hva som skjer virker som om Mark Gatiss og Steven Moffat har bestemt seg for å nullstille serien. Istedenfor å ta den til neste nivå, rykker vi tilbake til start til det som fungerte da serien begynte.
Det føles som en altfor lettvint løsning på karakterutviklingen til en av seriens mest spennende rollefigurer.
Mangler et godt mysterium
Åpningen på den fjerde sesongen av Sherlock er absolutt underholdende. Jeg koste meg i store deler av episoden, men jeg sitter likevel igjen med en rar bismak i munnen.
Jeg har inntrykk av at Mark Gatiss og Steven Moffat forsøker å gi fansen det de vil ha, mer Cumberbatch og Freeman i monitor, men i stedet ender de opp med å gå på akkord med hva serien egentlig handler om.
Selv om vi elsker seien aller mest når Sherlock er på sitt mest arrogante og når vennskapet mellom ham og John er i fokus, så er serien avhengig av én ting – et godt mysterium seeren kan være med å løse. Det mangler den første episoden i sesong fire.
Heldigvis er to nye episoder på vei, og jeg har fortsatt tro på at spenningen vil sitte i resten av sesongen.
«Sherlock» ser du i Netflix. Nye episoder hver mandag.
