Det er en forholdsvis rett frem thriller M. Night Shyamalan serverer i Split.
Dette er ikke en av regissørens karakteristiske «lurte dere»-filmer. Men Shyamalan vender tilbake til kjent tematikk i en film som søker å utforske samspillet mellom menneskesinnet og menneskekroppen – og hva som kan skjule seg av potensial i topplokket vårt.
Med tålmodighet, en skrekkskitten estetikk og en potensielt interessant skurkerolle, maler Shyamalan ut en seig kidnappingshistorie hvor han prøver å skape spenning ved og dissekere skurkens mentale tilstander.
Dessverre blir det hele en ganske forutsigbar og tam affære, hvor ingen av kidnapperens 24 identiteter klarer å gripe meg i kinomørket.
Vil utforske sinnets krefter
Anslaget i Split er både sterkt og mulig å leve seg inn i. Tre unge kvinner blir bortført fra en av hverdagens trygge situasjoner, og låst inne på et lite rom.
Derfra og ut synker spenningen.
Kidnapperen Kevin (James McAvoy) er en særdeles kompleks person som lider av dissosiativ identitetsforstyrrelse. Noen av hans 24 personlighetstilstander er sympatiske og opptatt av harmoni, andre er destruktive og på søken etter en unik mental utvikling som krever helt spesiell hjelp fra unge kvinner.
Et sentralt spørsmål i filmens mytologi, er hvor mye av kroppen som kan styres av menneskesinnet.
Her trekkes det på en del interessant tankegods, som plasserer seg sted mellom trekk ved dissosiativ identitetsforstyrrelse og superskurkmytologi, og som kunne fungert godt i en psykologisk thriller, men Shyamalan klarer ikke å samle og utvikle dette til en potent pakke.
24 personligheter, to tragiske bakgrunnshistorier og en kompleks lidelse blir altfor mye å bite over for en filmskaper som er mest opptatt av smykke seg med vitenskapelig pondus mens han prøver å sjangerskremme sitt publikum med billige triks.
Tam som psykologisk thriller
Det blir mange gode tilløp, men lite driv og spenning i Split.
To av ofrene får aldri være noe mer enn sjangertypiske kidnappingsoffer. Den tredje jenta bygges innledningsvis uhyggelig godt opp som hardhudet og handlekraftig gjennom fengslende tilbakeblikk til hennes formative barndom, men filmskaperen evner ikke å høste denne karakterbyggingen i filmens siste akt.
Shyamalan forsøker også å komponere en særdeles kompleks kidnapper. En skurk som krever både en veldig god rolleprestasjon, og en meget gjennomtenkt og kløktig oppbygging for å fungere.
Dessverre blir det bare halvveis. James McAvoy (X-Men: First Class) er en dyktig skuespiller, men han klarer ikke å bringe de ulike personene til live på en måte som fenger eller fungerer. Han er best som de mest brutale versjonene, og aldeles irriterende i andre – spesielt ille er han som 9-åringen Hedwig. Her blir det ufrivillig komisk til tider.
Dynamikken og det praktiske mellom personlighetene blir forklart med ord, men de blir aldri spilt ut på en måte som gjør at vi lever oss inn i Kevins mentale verden. Bakgrunnen for den unge mannens lidelser blir heller aldri noe mer enn en ganske standard forklaringsmodell med glimt av en slem mor.
Det gjør at filmen holder seg tam og forutsigbar hele veien ut. Spenningen ligger i samspillet mellom ofrene og kidnapper, og hvordan de kan påvirke hverandre i en meget intens situasjon, men der skjer det lite som hverken skremmer, griper eller utforsker.
Split fungerer likevel som en helt enkel kidnappingsthriller for dem som elsker sjangeren. Og helt på slutten kommer en gave som nok vil glede mange som digger M. Night Shyamalan.
