Filmfestivalen i Berlin (NRK): T2 Trainspotting er en god oppfølger som aldri hadde mulighet til å måle seg med originalen. Regissør Danny Boyle virker å være mest interessert i å se bakover, og pakker både figurene og historien inn i tykk og melankolsk nostalgi.
Spørsmålet er om vi ville hatt det på noe annet vis? Gjensynet med Renton, Sick-Boy, Spud og Begbie er nemlig både hjertelig og bittersøtt.
Og de som husker hvordan den første Trainspotting kom som et popkulturelt skrall i 1996, vil få en anledning til å gruble over det samme som figurene gjør i denne oppfølgeren. Hvor ble alle årene egentlig av?
Anmeldelse: John Wick: Chapter 2 er blodsprutende actionmoro
Mark Renton (Ewan McGregor) kommer tilbake til Edinburgh for første gang på 20 år. Gjensynet med Simon/Sick-Boy (Jonny Lee Miller) er ikke udelt positivt. Han er fremdeles sint etter at Mark stjal narkopenger fra kameratene sine og rømte utenlands.
Spud (Ewen Bremner) bryr seg ikke, siden han ville brukt opp alt på stoff uansett. Begbie (Robert Carlyle), som nettopp har rømt fra fengsel, går derimot i drapsmodus når han får greie på at Renton er tilbake i byen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dyrker det som har vært
Det er bare å konstatere at hovedpersonene ikke har kommet seg så veldig langt i livet, og gitt hendelsene i den første filmen, hadde vel noe annet vært vanskelig å forestille seg.
Skuespillerne har funnet tilbake til essensen av sine 20 år gamle figurer, og gjør at de er fullt gjenkjennbare. Kjemien og replikkvekslingene sitter fra første scene.
Den eneste fra den første filmens persongalleri som faktisk har blitt til noe, er Diane (Kelly Macdonald), men gjensynet med henne er dessverre et unødvendig sidesprang i manuset.
Rogue One-stjerna Diego Luna på Berlinalen: – Jeg vil rive ved murer
Den eneste nye figuren med en sentral plassering er bulgarske Veronika (Anjela Nedyalkova), som gir historien både et snev av moderne arbeidsinnvandring og romantiske forviklinger.
Litt nytt blod er ikke å forakte, all den tid filmen dyrker det som har vært, med flere små innklipp fra den første filmen, kjente toner av Underworlds Born Slippy og Lou Reeds Perfect Day som svever i bakgrunnen i noen scener, samt en vittig Lust For Life-setup som gir en god payoff.
Manuset, skrevet av John Hodge, basert på Irvine Welsh-bøkene Porno og Trainspotting, refererer stadig til forhistorien, inkludert en «choose life»-scene der Renton riktignok får en mulighet til å ta tempen på samtiden, men det virker litt pliktoppfyllende, selv om innholdet til dels er treffende.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Full av energi
Regissør Danny Boyle, fotograf Anthony Dod Mantle og klipper Jon Harris sprøyter T2 Trainspotting full av energi som kanskje ikke føles like relevant for noen-og-40-åringene som det gjorde da de var unge menn i 20-åra, men det gjør at filmen i alle fall aldri blir kjedelig.
Boyle viser i noen smart utpønskede scener at han fremdeles er i stand til å leke med fortellerteknikken. T2 Trainspotting kunne kanskje aldri blitt like frisk og innovativ som originalen, men den britiske regissøren skal ha ros for å ha laget en film som heller ikke virker utdatert, til tross for sterke nostalgiske tendenser.
Det hadde nok vært for mye forlangt at figurene, og miljøet de opererer i, skulle ha forandret seg ekstremt mye på de 20 årene som skiller filmene.
Anmeldelse: Moonlight er et stillfarene og bevegende drama
T2 Trainspotting, en litt frekk tittelreferanse til Terminator 2: Judgment Day, er uansett et velkomment gjensyn med et filmatisk univers som har satt spor etter seg, og med figurer som man føler noe for, selv om man kanskje ikke nødvendigvis liker alle.
Denne oppfølgeren vil ikke oppnå samme status som originalen, men er absolutt godkjent som et ofte morsomt, tidvis bittersøtt og stadig underholdende etterskrift.
(T2 Trainspotting vises utenfor konkurranse på Berlinalen. Norgespremiere: 24. februar.)
