Filmfestivalen i Berlin (NRK): – I begynnelsen tenkte vi at dersom vi gjorde dette feil, og at det ble skikkelig dårlig, blir vi slaktet som aldri før, og vi vil kanskje aldri komme oss. Men du må glemme det. Du kan ikke jobbe hver dag med den frykten i bakhodet.
Det sier den britiske regissøren Danny Boyle om de mulige konsekvensene dersom han hadde laget en dårlig oppfølger til sin egen suksessfilm Trainspotting fra 1996. NRK møter ham sammen med et knippe andre journalister i Berlin, der T2 Trainspotting vises utenfor konkurransen.
– Filmstudioene dikterer ofte hva du skal gjøre. Vi ba om lite penger, så vi kunne jobbe fritt og under radaren. Det tok av litt av presset. Forpliktelsen er å oppføre seg og være respektfull mot originalen, som folk elsker. Det forsvant aldri, og skuespillerne forsto det instinktivt, sier Boyle.
Anmeldelse: T2 Trainspotting er et hjertelig og bittersøtt gjensyn
De fire hovedfigurene fra den første filmen er alle med i oppfølgeren. Ewan MacGregor som Renton, Ewen Bremner som Spud, Jonny Lee Miller som Simon og Robert Carlyle som Begbie.
– De første scenene vi filmet med dem var utrolige. De var gira på å komme i gang. Energien var stor, og jeg tenkte at dette kommer til å funke. Scenene der de møter hverandre etter alle disse årene er virkelig kraftfulle. Vi håpet på at vi kunne krasje dem sammen og få til noe elektrisk, sier Boyle.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Folk vil ha det samme
Figurene i T2 Trainspotting er altså 20 år eldre enn i den første filmen, og ikke lenger unge menn. Likevel er oppfølgeren laget som en liten energibombe for å ligne universet kinogjengere husker fra den originale Trainspotting.
– Jeg fikk et tips fra skuespilleren John Gordon Sinclair som hadde gjort en 20-år-senere film. Han sa: «lag den akkurat likt, hvis ikke er du død!» Vi gjorde ikke det, men inntil et visst punkt må det være noe av det samme, men samtidig må det være like mye nytt. Folk vil ha det samme, men vil også bevege seg videre.
– Fordelen var at vi var klare over disse farene. Manuset lot oss ha det gøy som i den første filmen, men har personlige vitnesbyrd om hvordan det er å bli eldre og ikke helt vite hva man skal gjøre med det. Du står stille, og skjønner plutselig at du har stått stille og at ingenting har skjedd.
– Det uttrykkes først og fremst gjennom Renton, men gjelder dem alle. Selv hans «choose life»-tale starter likt, fordi fansen vil ha en oppdatering, men halvveis gjennom talen sier han «Velg skuffelse. Velg å ikke bli det du ønsket å bli. Velg å miste dem du har kjær».
– Det var det John Hodge formidlet i manuset, og vi la til våre egne erfaringer i tillegg. Du kan ha noe som forhåpentligvis virker likt, for de som ønsker mer av det samme, men noe som beveger seg videre også. Jeg elsket det med de 20 årene. De forsøker å oppføre seg som før, forsøker desperat å holde på sin ungdomstid, som vi menn gjør i langt større grad enn kvinner. Men du ser på lerretet at de ser ikke ut som de gjorde, noe som er vondt og brutalt. Historien forteller seg selv mens de desperat forsøker å gjenskape fortiden, sier Danny Boyle.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ville anerkjenne den første filmen
T2 Trainspotting gir flere vink til den første filmen, blant annet med fiffig bruk av små filmklipp der skuespillerne av og til opptrer sammen med sine yngre versjoner, som viser hva som har skjedd med dem på de 20 årene som har gått.
– Vi eksperimenterte. Vi ville anerkjenne den første filmen, og vi hadde et flott samarbeid i klipperommet. Det var ikke slik at vi bare ville klippe inn favorittscenene våre. Vi brukte scener som er veldig presise. Det er bare ett minutt totalt, men fordi klippene er så godt plukket, virker det som mye mer. Det var flott å få filmene til å snakke sammen på denne måten, sier Boyle.
Disse tilbakeblikkene gir filmen flere drag av nostalgi, noe regissøren var veldig obs på under innspillingen og etterarbeidet.
– Nostalgi er veldig farlig, for det kan lett bli sentimentalt. Du må være veldig forsiktig med det. Men fortiden lever i oss alle, og man må ha en samtale med den på et visst punkt. En ting disse figurene er skyldige i, er å ikke anerkjenne fortiden. De forsøker å oppføre seg som om de fremdeles har energien, gleden og hensynsløsheten fra ungdommen. Faktum er at deres oppgjør med fortiden burde handle om at de nå er fedre. Filmen er full av skuffede barn og kvinner. De har åpenbart vært håpløse til oppgaven, og det er de må begynne å bevege seg mot, sier Boyle.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Boyle føler skyld
Danny Boyle har hatt litt av en karriere etter Trainspotting-suksessen, med filmer som 28 dager senere, Sunshine, 127 timer, Steve Jobs og, ikke minst, Oscar-vinneren Slumdog Millionaire.
– Siden du nå vender tilbake til det filmatiske universet du skapte for 20 år siden, har du gjort deg refleksjoner om hvem du var, og hva slags regissør du var da?
– Ja, man gjør det. Jeg er like skyldig som de gutta. De er åpenbart ekstreme figurer, som de også var i den første filmen, men det er fremdeles realistisk, og jeg er like skyldig som de er. Jeg har tre barn, men har ikke sett så mye av dem, fordi jeg sitter i Berlin og snakker med journalister, i stedet for å hente dem på skolen og passe dem når de er syke, sier Boyle med glimt i øyet.
– Du har egne erkjennelser og må avfinne deg med hvordan du selv har brukt de 20 årene på det personlige plan. Når det gjelder det profesjonelle, var det herlig å komme tilbake til dette, for du kan ta en god titt på deg selv og tenke på hvordan du skal lage denne filmen og hvilke verdier du står for, sier Danny Boyle.
T2 Trainspotting vises utenfor konkurransen på Berlinalen. Norgespremiere: 24. februar.
Anmeldelse: T2 Trainspotting er et hjertelig og bittersøtt gjensyn