Mysteriet i Slack Bay har en rolleliste med noen franske stjerner, er naturvakkert filmet og smeller til med massevis av sort humor fra et idyllisk ferieparadis.
Spenningsmysteriet er enkelt, makabert og helt greit. Og et par rollefigurer får til den nødvendige sjarmen og kjemien som gjør at jeg innledningsvis trekkes inn mellom sanddynene. Men filmens gode elementer blir stadig avbrutt av brautende og dumme vitser som gjør dette til en meget slitsom filmopplevelse.
Komikken har mye til felles med 80-tallets sketsjbaserte forviklingshumor. Her brukes overspilte rollefigurer, mye roping og en god porsjon fysisk slapstick for å pirke borti gamle klasseskiller med forslitte poeng.
ANMELDELSE: Kjempen – øyeblikk av filmmagi
En karikert samfunnskritikk
Året er 1910, og i landsbyen Slack Bay strømmer rikfolket til for å nyte sommeren ved stranda. Dette er rikfolk av dummeste sort, og deres behandling av lokalbefolkningen, fra fiskeren til hushjelpen, er elendig.
Så da er det kanskje ikke så rart at rikfolk plutselig begynner å forsvinne sporløst fra stranden. Det langt fra kløktige politiet kobles på saken, og en langdryg etterforskning settes i gang.
Nesten alle karikeres i Mysteriet i Slack Bay. Rikfolkene driver med incest, er ufattelig pompøse og totalt idiotiske. Politiet er naive og halvblinde, og de fattige er tause og handlekraftige.
Eskaleringen av disse karaktertrekkene er en viktig motor for handlingen i filmen. Problemet er at ingenting overrasker eller sjokkerer til ønsket effekt. Og når avsløringene rulles ut, som skal vise oss trinn for trinn hvor drøyt og absurd alt er, så har de hverken komisk effekt i seg selv, eller som parodi.
ANMELDELSE: Skjønnheten og Udyret – overskygges av originalen
Overspillet blir til støy
Mysteriet i Slack Bay får lite ut av sine dyktige skuespillere.
Fabrice Luchini starter lovende som den særdeles tungnemme André Van Peteghem. Men hans karakterbrister slites ut lenge før filmens to lange timer er over.
Juliette Binoche er lite annet enn kaklende og irriterende som den høydramatiske søsteren Aude Van Peteghem, og Valeria Bruni Tedeschi blir også en seig opplevelse som den nerveplagede madammen Isabelle Van Peteghem.
Det er ment å være morsomt, men det gestikulerende overspillet til disse tre, sammen med en feit politimann (Didier Després) plassert i en gnissende «fatsuit», blir et masende støyspor som sliter på tålmodigheten.
Jeg må ta høyde for at mine manglende franskkunnskaper gjør at en del forsvinner i oversettelsen. Og dette er en film som spiller så mye på interne franske referanser, at det nok er mange poeng som ikke treffer det internasjonale publikum like godt.
Likevel kjennes dette ut som en filmøvelse fra et annet tiår. Full av forslitte karikaturer og en humor som kjennes gammelmodig og utdatert.
