Everything, Everything er en varm og myk drømmefilm med vakre mennesker og vanskelig kjærlighet som får hjerter til å smerte. Stella Meghie har regissert en historie basert på Nicola Yoons young adult-roman fra 2015.
Dessverre formidles tematikken med en såpeseries florlette estetikk, og sklir etter hvert ut i en retning der troverdigheten er laber.
Det er godt mulig at noen vil la seg rive med av glansbildekjærligheten, men Everything, Everything er flere hakk for glatt, steril og tannløs.
Nabogutt vekker begjær
Maddy (Amandla Stenberg) har ikke vært utenfor huset på 18 år og har nesten ingen kontakt med andre mennesker.
Hun lider nemlig av Alvorlig kombinert immunsvikt (Severe Combined Immunodeficiency, SCID), som gjør at vanlige virus og bakterier er farlige for henne, men passes godt på av moren Pauline (Anika Noni Rose), som er lege.
Så flytter Olly (Nick Robinson) inn i nabohuset, og det opprettes en kontakt mellom dem som vekker Maddys begjær og får henne til å teste grensene for hva slags kontakt hun kan ha med andre.
Anmeldelse: Baywatch har en total mangel på originalitet
Det er enkelt å forstå hovedpersonens konflikt. Som 18-åringer flest har hun behov for nærhet fra det motsatte kjønn, men har altså en sykdom som gjør det umulig.
Alvorlig kombinert immunsvikt er virkelig nok, og selvsagt svært alvorlig for de som er rammet. Likevel får man en følelse av at Maddy er litt for normal og veltilpasset etter 18 år med bare moren, en sykepleier og hennes datter som eneste omgangskrets.
Man kunne ha forventet en viss grad av isolasjonsskader, men kanskje er det uvitenheten som snakker. Her brukes sykdommen først og fremst som et redskap for å skape spenning rundt Maddy og Ollys avholdenhet.
De kan egentlig ikke være i samme rom, langt mindre ta på hverandre. Sånn sett passer filmen inn rekken av amerikanske tenåringsfilmer der sex formidles som noe farlig.
Krever mer dybde
Mange husker Amandla Stenberg fra den første The Hunger Games-filmen, der hun spilte lille Rue. Hun drar nytte av sin naturlige sjarm og behagelige personlighet, og spiller Maddy som en sterk og kreativ tenåring med vanlige drømmer og lyster.
Nick Robinson er som en middels tv-kjekkas i rollen som Olly, og prøver for hardt å være drømmegutt til å fremstå like naturlig som sin motspiller. Figurens mørke familieforhold bare hintes, og mangler en videre utvikling.
Den etter hvert mest interessante figuren i filmen er likevel Maddys mor, som spilles fint av Anika Noni Rose, men har en utvikling som krever mer dybde enn hun får anledning til å vise. Slik rollen formidles nå, mangler både den og historien en viss troverdighet.
Anmeldelse: War Machine er rotete krigssatire
Everything, Everything er ikke den første filmen som kombinerer sykdom og kjærlighet. Den slekter i så måte på tåreperser som Love Story (1970), Dying Young (1991), P.S. I Love You (2007) og en av de nyere, The Fault in Our Stars, som fikk hyggelige besøkstall i 2014.
Det er ingenting som tyder på at suksessen gjentas nå, men for målgruppen, som man kan ane er tenåringsjenter, fyller Everything, Everything kanskje et tomrom på kino.
Man kan le, gråte og bli litt sint, men bare dersom man ignorerer det faktum at slike historier har blitt fortalt bedre før, selv om det sjelden er over middels godt.
