Biografiske filmer er vanskelige å lage. All Eyez on Me er dessverre et eksempel på det.
Regissør Benny Boom forsøker å portrettere den legendariske og enigmatiske Tupac Shakur i et to timer og tjue minutter langt hiphop-epos.
Resultatet blir en alt for lang film som samtidig går alt for fort.
Kaos og såpe
All Eyez on Me følger Tupac fra den spede barndom til hans død i 1996. På sine 26 år rakk han å oppleve mer enn de fleste av oss klarer på 50. Filmen mangler med andre ord ikke kildemateriale, men det er kanskje også problemet. For All Eyez on Me gjør det til sin misjon å inkludere absolutt alt.
Tupacs forhold til musikk, suksess, kriminalitet, 80-tallets crack-epidemi, politiet, en rasistisk musikkindustri, Biggie Smalls, Suge Knight, hans forhold til kunst, til sin mor og hans rolle som borgerrettighets-skikkelse. Alt skal drøftes. Noe som dessverre gjør at svært lite egentlig drøftes skikkelig.
Filmen har rett og slett ikke tid til å ta for seg alt på en tilfredsstillende måte. Den hopper hektisk fra det ene definerende øyeblikket i artistens liv til det andre, med stor variasjon i tid og rom. Det blir en kaotisk opplevelse.
De store emosjonelle klimaksene legges opp til hele tiden, men dette gjør dessverre at de i praksis aldri har den ønskede effekten.
Det virker som hver scene inneholder et definerende vendepunkt som endrer Tupacs syn på livet, enten i form av en alvorlig hendelse eller en klisjéfylt replikk med overfladisk livsvisdom. Og selv om enkelte av disse scenene i seg selv er godt gjennomført, får man ikke nok tid til å la dem synke inn før man blir hastet videre til neste vendepunkt.
Helheten fremstår som en såpeopera-aktig samling høydepunkter, mer enn en sammenhengende historie. Man får en slags oversikt over hva livet hans inneholdt, men man blir aldri kjent med mennesket Tupac.
ANMELDELSE: I Am Not Your Negro – En brennhet og kampvillig dokumentar
Tar seg opp
Demetrius Shipp jr. får vist at han har mer på et lerret å gjøre enn at han er lik Tupac Shakur. De gangene han får tid til å fange artistens varme sider gjør han det på en god og troverdig måte.
Danai Gurira, som spiller artistens mor, er en sentral figur gjennom hele handlingsforløpet. Og til tross for tendenser til overspill, tilfører hun noe som føles ekte blant et ellers tomt og kunstig figurgalleri.
Filmen tar seg heldigvis opp noe mot slutten. Introduksjonen av den enorme og brutale produsenten Suge Knight gir historien et solid løft. Og selv om gjennomføringen fortsatt er cheesy til tider, byr de siste tre kvarterene på mer balansert historiefortelling med et bedre driv og tempo.
ANMELDELSE: T.J. Miller: Meticulously Ridiculous – Ujevnt om pot og dyreslaveri og krigsøkser og sånn
Unyansert helgenfremstilling
Den kaotiske strukturen i filmen gjør at hver scene må overforklares, noe som resulterer i at både manuset og den generelle fremstillingen av Tupac lider av manglende nyanser.
Noen av replikkene som serveres er komisk overfladiske og kunstige. Filmen forsøker å fange Tupacs intelligens, men lykkes ikke nevneverdig. «Lemfeldig bruk av Shakespeare-sitater» og «dybde» er etter min mening to forskjellige ting.
Filmen sneier innom de indre konfliktene som var med på å gjøre artisten til en av de mest spennende skikkelsene i moderne musikkhistorie. Men den evige dragkampen mellom hans idealistiske sider og det økende presset om å leve opp til gangsta-imaget han selv skapte fremstilles på en forenklet måte.
Tupac blir stort sett fremstilt som et ufeilbarlig offer for omstendighetene sine. Benny Bloom klasker en pappmasjé-glorie på hodet hans, og serverer oss et ensidig og lite troverdig bilde av en hiphop-helgen.
ANMELDELSE: Straight Outta Compton – Velspilt og underholdende fra California-rappens oppvekst
Enkel og forglemmelig underholdning
Jeg klarer fra tid til annen å la irritasjonen ligge, og drømme meg bort i en verden jeg alltid har funnet veldig interessant.
Både Tupac som pop-kulturell skikkelse og østkyst-/vestkyst-feiden som dominerte hip hop-miljøet på midten av nittitallet har i utgangspunktet en mystisk, nesten mytisk egenskap over seg. All Eyez on Me fungerer som et lite påfyll til legenden mens man ser filmen.
Opplevelsen er likevel ikke tilfredsstillende nok til at den henger igjen når jeg går ut dørene på kinoen.
For jeg synes ikke filmen yter Tupac rettferdighet. Den lykkes ikke i å fange essensen av ham som den enigmatiske naturkraften han var – både som artist og som kulturelt fenomen.
Jeg tror dessverre ikke All Eyez on Me vil lykkes i å fange interessen til utenforstående, ei heller slukke tørsten til knallharde hip hop-fans. Alt i alt er det et middelmådig portrett av en ekstraordinær kunstner.
