Dokumentarfilmen I Am Not Your Negro er en rasende og reflektert observasjon av afroamerikaneres kamp mot rasisme og undertrykking, fortalt gjennom en som deltok selv i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Filmen er basert på forfatteren James Baldwins uferdige bok med arbeidstittelen Remember This House.

Teksten han skrev, er så full av skarp innsikt, kraftfulle fordømmelser og avslørende sammenhenger at man lett kan se for seg hvilken sprengkraft boka kunne ha hatt. Regissør Raoul Pecks dokumentarfilm fanger opp mye av den samme energien, og viser grøssende effektivt hvor aktuelle Baldwins tanker og meninger fremdeles er, flere tiår etter at de ble nedskrevet.

Problemstillingene er kanskje amerikanske, men er lett overførbare til hjemlige forhold. Derfor er I Am Not Your Negro en brennhet, kampvillig dokumentar som man vanskelig kan stille seg likegyldig til.

Borgerrettsforkjempere i New York synger til minne om fire jenter som ble drept i et bombeangrep på en kirke i sørstatsbyen Birmingham i 1963. James Baldwin til høyre. (Foto: Scanpix)
Borgerrettsforkjempere i New York synger til minne om fire jenter som ble drept i et bombeangrep på en kirke i sørstatsbyen Birmingham i 1963. James Baldwin til høyre. (Foto: Scanpix)

Sterke minner og betraktninger

James Baldwins bok ble påbegynt i 1979, og skulle egentlig være ferdig i løpet at ett års tid, men bare 30 sider ble skrevet. Forfatteren døde av kreft i 1987, 63 år gammel. Hvorfor han aldri fullførte arbeidet på Remember This House (som han fikk 200 000 dollar i forhåndshonorar for), er ikke kjent.

Disse 30 sidene som Raoul Peck har fått tilgang til, sammen med andre brev og tekster, inneholder sterke minner, betraktninger og refleksjoner om borgerrettskampen, fortalt gjennom drapene på tre av bevegelsenes sterkeste personligheter, nemlig Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King Jr, som alle var venner av Baldwin.

Teksten forteller også om hans egen følelse av nytteløshet, hvorfor han i store deler av sitt forfatterskap dro utenlands for å bli kvitt en tiltagende følelse av frykt og uro, og hvordan han vendte tilbake til USA når han skjønte at han måtte være med å kjempe denne kampen.

Anmeldelse: Wonder Woman er virkelig vidunderlig!

Samuel L. Jackson leser Baldwins tekster med en stille og sober, men kraftfull intensitet, med en nesten ugjenkjennelig stemme. Han formidler både innholdet, og dets emosjonelle nivå, med en overbevisende styrke, helt uten å rope.

Det er kanskje enda mer imponerende å oppleve James Baldwin selv, i flere arkivklipp som både debattant og studiogjest. Han viser seg å være en uhyre veltalende, sympatisk, karismatisk, intelligent og overbevisende. Hans ytringer er åpenbart gjennomtenkte, veloverveide og rasjonelle.

Han fremstår på ingen måte som en fordomsfull og hatefull person, men formidler sine synspunkter på en måte som gjør det lett å forstå hvorfor han er rasende på den hvite befolkningens ignoranse. Han argumenterer godt for hvordan han som sort mann føler seg fremmed i sitt eget land fordi samfunnet ikke har utviklet en plass for ham, en følelse mange fremmedkulturelle har i vestlige land.

Charlton Heston, Harry Belafonte, James Baldwin og Marlon Brando på Lincoln Memorial under en protestmarsj i Washington, 28. august 1963. (Foto: AP)
Charlton Heston, Harry Belafonte, James Baldwin og Marlon Brando på Lincoln Memorial under en protestmarsj i Washington, 28. august 1963. (Foto: AP)

Levendegjør borgerrettskampen

Filmen står av og til i fare for å bli overtydelig. Filmens fortekst og kapittelinndeling, er et eksempel. Den grafiske utformingen er sort og hvit, som står i skarp kontrast til hverandre, og symboliserer kampen mellom sorte og hvite. Filmens formidling av hvite mennesker er stort sett negativ. De slår, spytter, lynsjer, arresterer, skader og myrder.

Baldwins fordømmelse av de hvite er like sterk, enten man er medlem av KKK, eller er en vanlig familie i en forstad, slik filmen fremstiller det. Nyansene forsvinner, og fiendebildet er totalt, med noen få unntak.

Et godt eksempel er arkivklippet der Baldwin nettopp har avsluttet et flammende debattinnlegg i en større forsamling, og bildet i samme sekund går over fra sort/hvitt til farger, slik at vi til vår overraskelse ser at han har talt til en forsamling som i all hovedsak består av hvite tilhørere, som gir ham en kraftig, stående applaus.

Anmeldelse: The Mummy er ikke morsom, skummel eller spennende nok

I Am Not Your Negro er en gnistrende god dokumentarfilm, som på forbilledlig vis levendegjør 1960-tallets borgerrettskamp og setter den inn i en moderne kontekst som gjør det åpenbart at kampen ikke er over. Det handler ikke om hva som skjedde da, men om hva som skjer nå. Som James Baldwin selv sier i filmen, gir de sortes skjebne også svaret på landets skjebne.

Regissør Raoul Peck gjør smarte valg som å kryssklippe Baldwins sterke appell i 1963 om moralsk apati og hjerteløshet til bilder av unge, sorte menn drept av politi på 2010-tallet. I andre deler av filmen ser vi bilder fra opprøret i Ferguson i 2014 og Black Lives Matter-protestene etterpå.

Som publikummer blir man konfrontert med egne synspunkter på hva som skjer nå, sidestilt med James Baldwins syn på århundrer av undertrykking av USAs sorte befolkning. Derfor er I Am Not Your Negro en brennaktuell historieleksjon!

Om FILMEN

I Am Not Your Negro
  • I Am Not Your Negro
  • Slippdato: 16.06.2017
  • Regi: Raoul Peck
  • Utgiver: Another World Entertainment
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Dokumentar