Ballerina

Jeg er usikker på om jeg noensinne har sett en film så fullstappet av klisjebruk som Ballerina. Det er nesten en bragd i seg selv. Nesten.

Filmen er nok ment for «jente, 7» – ikke «kynisk rasshøl, 27» – men det må likevel være lov å forlange mer av en barnefilm enn billig slapstick, svak figuranimasjon, idiotisk dialog og tomme, emosjonelle manipulasjonsforsøk.

Drømmen om Paris

Felicia bor på et barnehjem på den franske landsbygda, og drømmer om å bli ballettdanser. Sammen med bestevennen Victor bestemmer hun seg for å rømme til Paris for å følge drømmen sin.

I Paris møter hun Odette – en kvinnelig, fransk og mye mindre interessant utgave av Mr. Miagi – som helt åpenbart er en avdanket ballerina, til tross for at filmen innledningsvis vil ha deg til å tro at hun er en helt vanlig vaskehjelp.

Odette og Felicia utvikler et mor-datter-forhold på rekordtid, og setter i gang treningen for å gi Felicia en rolle i en oppsetning av «Nøtteknekkeren» på operaen i Paris.

Sjelløst

Det visuelle er pent, og fremstillingen av Paris på tidlig 1900-tall er både fargerik og levende… på avstand. For når man møter menneskene som bor i byen merker man fort at hele filmuniverset er bosatt av sjelløse karikaturer. At det historiske og visuelt slående bakteppet er akkompagnert av moderne, sukkersøt popmusikk føles også merkelig.

Annenhver scene legger opp til et stort emosjonelt klimaks, men takket være den nesten totale mangelen på noen form for oppbygging, fremstår disse scenene kun som fine bilder uten innhold. Filmen forsøker konsekvent å gå rett til belønningen, uten å legge ned den nødvendige innsatsen.

Filmens humoristiske sekvenser hviler tungt på slapstick-komedie, noe som takket være svak figuranimasjon ikke faller i smak. Det hele framstår som en hektisk og stressende kamp om å få publikum til å le, og virker dessverre helt mot sin hensikt.

Lettbeint barnemishandling

Ballerina inneholder ikke én eneste original tanke, og den kronglete handlingen føles som et sammensurium av livløse figurer og uinspirert dialog. Filmen låner de aller mest oppbrukte elementene fra læreboka og syr dem sammen til et usjarmerende og slitsomt lappeteppe.

Den eneste gangen i løpet av filmen jeg følte noe som helst, var da en middelaldrende kvinne relativt uprovosert klubbet ned en niåring med ei rørtang. Men selv ikke unødvendig voldsom og plutselig barnemishandling, som filmen for øvrig avfeier som lettbeint tegneserievold, klarte å skape den store reaksjonen hos meg. Det er sjeldent et godt tegn.

Lever ikke etter egen lære

Ballerina er en historie om kunsten om å tro på drømmene sine, og viktigheten av å gjøre ting med lidenskap, men den lever dessverre ikke etter læren selv.

Jeg føler at jeg nettopp har sett en merkelig og hastig sammenkastet krysning mellom Askepott, Karate Kid, Billy Elliot og Rocky 4. Dette høres kanskje interessant ut, men det kan jeg avkrefte.

Den eneste grunnen til at barn vil kunne like denne filmen er at de enda ikke er introdusert for de utallige klisjeene denne filmen helt og holdent støtter seg på.