Visuelt slående, tankevekkende, rørende og full av absurde hendelser og mennesker – Pop Aye er en merkelig nytelse av en film.
Filmen tar oss med ut på tur gjennom den Thailandske landsbygda, sammen med en desillusjonert arkitekt og hans barndomsvenn – en elefant ved navn Pop Aye.
Tempoet er lavt, noe jeg mistenker vil hindre filmen i å falle i smak hos alle kinogjengere. Men er man i stand til å kose seg med det rolige tempoet har man en strålende filmopplevelse i vente.
(Foto: Fidalgo)
Tapt uskyld
Thana er arkitekt i Bangkok og har hatt en lang og suksessfull karriere. Likevel er han ikke fornøyd. Yngre krefter er i ferd med å erstatte ham på jobb og hans kone er stadig mindre interessert i ham.
En dag møter Thana tilfeldigvis en elefant på gata. Han gjenkjenner elefanten umiddelbart som «Pop Aye», hans barndoms kjæledyr. Uten å tenke seg om kjøper han elefanten, og sammen begir de to seg ut på en lang reise tilbake til landsbyen hvor de vokste opp.
Reisen er strabasiøs og full av hindringer, men de får hjelp av et knippe gode medhjelpere på veien. Thanas mål er å slippe Pop Eye fri der han hører hjemme. Veien mot målet er en historie om Thanas – og kanskje selve menneskehetens – tapte uskyld.
Godt driv, lavt tempo
Filmen har et konstant driv, men et lavt tempo. Hver scene bringer historien videre og tar oss elegant med over i neste, men regissør Kristen Tan har det aldri travelt.
Som en lang reise til fots durer filmen sakte men sikkert fremover, en fot foran den andre.
Det rolige tempoet forsterker kontrastene mellom det hektiske folkehavet i Bankok og den vakre, uberørte naturen langs Thailands landeveier.
En visuell perle
Handlingen er iblandet en liten men herlig dose absurditet, noe som gir den en helt spesiell tone. Den er melankolsk men veldig lite selvhøytidelig.
Innslag av satire og mye lun humor hjelper til med å holde interessen oppe hele filmen gjennom.
Alle bekjentskapene Thana får på sin ferd er mennesker som har sett bedre dager. En uteligger som med et smil venter på å dø, en bitter, karaokesyngende transvestitt-prostituert og en kapitalistisk buddhistmonk er alle med på å gjøre filmuniverset levende og interessant, og tilfører historien noe viktig på hver sin måte.
Visuelt sett er filmen nydelig. Gjennomtenkte utsnitt, sømløs kameraføring og spektakulære omgivelser gjør Pop Eye til en sann hyggestund for øyeeplet.
Elefanten i rommet
Skuespilleren som skiller seg mest ut er utvilsomt elefanten Bong, i rollen som Pop Aye. Elefanter har det med å være vanskelige å overse i utgangspunktet, men regissøren klarer i tillegg å få fram et nesten menneskelig glimt i øyet hos det store dyret.
Det faller på Thaneth Warakulnukroh å bære store deler av filmen på sine skuldre, i rollen som Thana. Det gjør han på glimrende vis. Smilet og humoren er aldri langt unna, men rolletolkningen hele tiden preget av en håpløshet – som om Thana har kapitulert uten å selv være klar over det.
Det følelsesmessige båndet Thana har til elefanten sin er rørende. Jeg håper intenst at han vil lykkes med å slippe Pop Aye fri, selv om jeg hele tiden mistenker det motsatte. Hele filmen er preget av spenning, men det meste foregår i mitt eget hode.
En metaforisk reise
På en side er Pop Aye en fortelling om en midtlivskrise, hvor vedkommende kjøper seg en elefant i stedet for Harley Davidson. På den annen side er vi med på en metaforisk reise gjennom dagens verden, på leting etter gårsdagens.
Pop Aye er historien om en av storbyens arkitekter som flykter ut i naturen, drevet av nostalgi, dårlig samvittighet og sinne over hva menneskeheten har blitt til.
Jeg vil ikke kalle det en kunstfilm, men jeg vil absolutt kalle det kunst. Har du lyst på litt behagelig underholdning så finner du det i denne vakre, rørende og humoristiske filmen.
