Det svinger i perioder veldig godt av Snowfall. Ringreven John Singelton (Boyz n the Hood, Shaft, 2 Fast 2 Furious) vender tilbake til hjembyen Los Angeles og forteller om den sommeren da crack-epidemien traff Englenes by i 1983.
Her males det med bred pensel og tydelige strøk. Tidskoloritten og stemningen sitter som et skudd med både klær, farger, boombokser, gategangstere og et solfylt California. Og hovedpersonen vår snurrer på en velkjent, men likevel fengende spiral innover i kriminalitetens verden.
Men deler av historien blir litt traust og kjører opp velkjent terreng. Snowfall sikter nemlig også på storpolitikken bak narkotikaboomen, og blant CIA-agenter og Mellom-Amerikanske opprørere føles Snowfall mer som en samlebåndsserie fra sent 90-tall enn et fengslende epokeactiondrama fra 2017.
ANMELDELSE: Preacher S02 – Ultravold med glimt i øyet
Griper muligheten i et rigget spill
Franklin (Damson Idris) er en smart og målrettet gutt som tidlig i livet har forstått at spillet er rigget for en ung svart mann i USA. Han skjønner at veien til penger, respekt og muligheter ligger i mer gatenær forretningsvirksomhet, og med hjelp av onkelen har han en ganske velfungerende butikk med å selge pot til sine hvite og rike medstudenter.
Men når han snubler over en Israelsk gangster og får muligheten til å begynne å selge kokain i kilosklassen, så forsvinner tryggheten. Franklin ser muligheten til å tjene masse penger, men må plutselig manøvrere i en verden full av drap, ran og tung rus.
Kokain gikk fra de rikes neser til de fattiges lunger på 80-tallet, og Snowfall vil vise fram hvorfor og hvordan dette skjedde. Fra Franklins kokainleverandør følger vi også spor som tar oss inn i Meksikanske mafiafamilier, en CIA-agent med samlivsproblemer og en Nicaraguansk opprører som bringer inn lassevis med kokain i bytte mot våpen og hjelp fra USA.
ANMELDELSE: GLOW – Morsom og forfriskende underdog-historie
Ujevn i figurer og handlingstråder
Jeg er begeistret for at Snowfall har ambisjoner om å male det komplekse bildet av årsakene bak crack-epidemien på 80-tallet. Men det er her serien er på sitt svakeste.
Sammenlignet med en serie som Narcos er det pappfigurer og slitte stereotypier som møter oss blant paramilitære opprørere og amerikanske agenter i starten av denne serien. Og hvis en ser mot en juvel som The Wire, er det veldig synlig hvor lite av miljøene som faktisk utforskes og skildres når Snowfall beveger seg bort fra sine solrike nabolag. Det blir rett og slett litt bortkastet tid å sikte på den komplekse årsakshistorien bak crack-epidemien når en bare fyller scenene med enkle rollefigurer og lettvint dramatikk.
Da er det så mye bedre på gata, hvor rollegalleriet er av et helt annet kaliber. Damson Idris er knallgod som Franklin, og hovedpersonen er omgitt av et rikt spekter av venner, rivaler og familie som oppleves ekte og som stadig overrasker med både brister og styrker.
På gateplan er Snowfall en rå og visuelt lekker serie som har så mye å by på at jeg umiddelbart blir hekta på å følge historien videre. Jeg merker at det blinker noen varsellamper som trigger frykten for at dette kan bli et nytt generisk epokedrama, à la det Vinyl endte opp som, hvis serien ikke får skikk på bakteppet sitt. Men hvis Snowfall klarer å riste av seg barnesykdommene, er det så mye gull i rollegalleri, stil, action og storpolitikk til at dette kan bli en real godbit på sommerkveldene.
Absolutt verdt å sjekke ut!
Snowfall har premiere på HBO Nordic torsdag 6. juli, med nye episoder hver uke.
