Jeg sier det med en gang. David Lynch: The Art Life er en film best egnet for dem som allerede er spesielt interessert i den aldrende mesterregissøren. Og det er jeg.
Med en intim stil, og hjemmevideoens fortrolighet, kommer vi tett på en amerikansk bauta som tar oss med gjennom sine formative år, og hans reise inn i kunsten.
Det er en film som ender med hans spillefilmdebut Eraserhead i 1977. Det betyr at vi ikke følger hans store suksesser som Blue Velvet (1986), Twin Peaks (1990) og Lost Highway (1997).
Men vi lærer likevel veldig mye om både hendelsene og motivene i hans mest populære verker, fra en ærlig kunstner som drar den røde gardinen til side og slipper oss inn i sine indre gemakker.
ANMELDELSE: Twin Peaks: The Return – Lynch høster mye fra eget arbeid
Lynch skaper og forteller
Regissør Jon Nguyen (som tidligere har fulgt Lynch under innspillingen av Inland Empire) har fått unik tilgang til kunstneren og privatpersonen David Lynch.
Gjennom et knippe samtaler, og ved å få være flue på veggen mens Lynch maler og former, får vi med Lynch sine egne ord og uttrykk historien om hans barndom, hans oppvekst og hans vei inn i kunsten.
Det er en reise med noen store opplevelser for dem som er fascinert, og har investert, i Lynch sine perspektiver og gjennomgående tema.
Spesielt kontrasten han ofte spiller ut mellom den amerikanske 50-talls idyllen og menneskets mørke sider, har konkrete røtter i Lynch sin egen oppvekst. Der finner vi også en parallell til Laura Palmers (Twin Peaks) valg om å holde det kjernesunne familielivet og det opprørske ungdomslivet i to helt adskilte verdener.
Lynch forteller flere historier som er med å gi bakgrunn til noen av motivene han er kjent for å bruke i sine filmer. Som kameraet langs den gule midtstripen på veien, og traumatiserte og avkledde mennesker i fortvilte situasjoner.
Historier som både er sterke å høre, og som virkelig utvider klangbunnen i Lynch sin mytologi og symbolbruk – og som utvider min forståelse av kunsten hans.
ANMELDELSE: Rivalene – Underholdende, men overfladisk
Et portrett som inspirerer
Som dokumentarfilm kommer David Lynch: The Art Life sin store styrke i innsikten filmen gir når den lar oss koble Lynch sin oppvekst med kunsten han skaper.
Senest en fantastisk scene i denne ukens episode av Twin Peaks (episode 16), får kontekst av en beskrivelse Lynch har av sin far.
Dette er en nær og personlig dokumentar, og selv om Lynch selv nok sitter med mye av kontrollen på hva vi får se og hvordan han framstilles, så oppleves filmen både ekte og oppriktig.
I filmens andre halvdel, som strekker seg gjennom en omflakkende studietid og gryende kunstkarriere, så blir filmen noe omstendelig, og det er ikke alt som oppleves like oppslukende og relevant. Men filmen blir aldri langdryg, og disse strekkene har sin naturlige plass i kunstnerens historie.
Dette er en film som vil gi stor glede til alle Lynch-fans. Musikkbruken, montasjer av Lynch sine bilder og det at vi får være med å se kunstverkene ta form, bidrar også til at filmen får en del «Lynch»-ske kvaliteter som passer utmerket til kaffekoppen.
David Lynch: The Art Life er en film jeg også vil anbefale til enhver som enten studerer kreative fag eller driver med kunst i en eller annen form. Filmen er nemlig et inspirerende stykke arbeid som evner å vise fram de mulighetene og den magien som kan komme til de som omfavner sitt skapende vesen.
Enten du driver med musikk, billedkunst eller tekst. David Lynch er en levende fakkel som brenner for det å uttrykke seg – la han tenne sigaretten sin og lyse opp kinomørket for deg!
