Til tross for gode intensjoner, så er En ubehagelig oppfølger en film som virker mer opptatt av å sikre USAs tidligere visepresident Al Gores ettermæle enn å inspirere jordas befolkning til å redde sin egen verden.
Oppfølgeren til den Oscar-vinnende dokumentaren En ubehagelig sannhet (2006) er en svulstig reklamefilm for Gore, hans årelange miljøengasjement og hans foredragsvirksomhet.
Det klines til med skremmende overskrifter, bilder av smeltende isbreer og oversvømmelser av kjente storbyer, men argumentene er slapt framført og fulle av patos.
Filmen kommer med en rekke påstander og sammenhenger som muligens kan være riktige, men her får vi kun to streker under ett svar – vi får aldri se regnestykket.
LES OGSÅ: 6 filmer som redder verden. Litt.
Kunstig og selvopptatt
Med Al Gore tydelig og nysminket i fokus, reiser vi rundt om i verden, fra Tacloban til Miami, for å samle bevis for at Gore hadde rett. På et bakteppe av kritiske røster, for det var mange som hadde innvendinger mot hans forrige dokumentarfilm, slår Gore inn det ene retoriske poenget etter det andre.»Dere tvilte på meg, vel se her!» er refrenget som hamres inn.
Det er et høyrøstet og tydelig budskap om at verden går til helvete, og det var Al Gore vi skulle hørt på. Og selve filmen blir dessverre lite mer enn en langdryg «behind the scenes» fra Al Gores PowerPoint-presentasjon.
Med ett unntak er alle spørsmålene rettet fra filmskaperne til Gore klippet bort, så det framstår som vi er en slags flue på veggen, der kameraet ligger tett på Gore. Men ofte glipper troverdigheten i denne «observerende» stilen i kunstig regisserte scener. Det kommer flere ganger fram hvor nøye skrevet og kalkulert denne dokumentaren er, noe som bidrar til smaken av reklamefilm.
ANMELDELSE: Okkupert S02 – Ujevn spenningsunderholdning
Hverken grundig eller troverdig
Det virker som teamet bak «En ubehagelig oppfølger ikke stoler på at publikum skjønner noe annet enn krystallklare beskjeder framført uten et eneste forbehold eller innvendinger. Dette er en film ribbet for forklaringer, nyanser og den kompleksiteten som ligger i både klimaforskningen og den politiske motstanden som mener klimakrisen er overdrevet.
Det er en type retorikk kjent fra amerikansk politikk, men det er også en falsk og såpeglatt kommunikasjonsform som mister troverdighet fordi den er knallhardt vinklet og ikke har plass til en grundig og saklig gjennomgang av fakta og prognoser.
Det gjør at En ubehagelig oppfølger blir en uvesentlig film for dem som allerede har et bevisst forhold til miljøvern. Den gir god selvbekreftelse for dem som allerede er inne i Gore-apparatet (Gore utdanner sine egen foredragsholdere og prøver å ta personlig eierskap til mye av den internasjonale klimakampen), men filmen er mer egnet til å fordumme og tilspisse klimadebatten for resten av verden.
Når det er sagt, så heier jeg på filmens budskap om at menneskets tukling med kloden har gått altfor langt. Og det er fascinerende å se hvordan Al Gore har sin funksjon som fikser og meklingsmann i møtene mellom toppolitikere og storkapital.
Men som dokumentar er dette nesten å regne som en propagandafilm, som mangler både grundigheten, troverdigheten og gangsynet til å bli et godt argument i klimadebatten.
