Evgenij Afineevsky, regissøren av Netflix-dokumentaren Winter on Fire, åpner sin nye dokumentarfilm Cries from Syria med de verdenskjente og tragiske bildene av den lille gutten Alan Kurdi, som ligger død på en tyrkisk strand med ansiktet ned i sanden.

Bildene som følger i løpet av de neste 112 minuttene blir ikke enklere å fordøye.

Det blir en eneste lang kamp mot tårene i kinosalen, som blekner fullstendig i forhold til kampene som kjempes på lerretet. Cries from Syria er en kompromissløs og viktig påminnelse om at krigen i Syria er mer enn nyhetsartikler og sporadiske tv-bilder. Det har vært en seks år lang kamp for å overleve, som over en halv million syrere hittil har tapt.

Filmen foreslår ingen løsninger, og biter kanskje over mer enn den klarer å tygge i møte med de mange kompliserte konfliktlinjene i krigen. Likevel mister den aldri kontakten med det aller viktigste – den sivile syrers skjebne.

ANMELDELSE: Snømannen – En ganske kjedelig krimfortelling

Sivilbefolkningen finner en måte å bidra på. Selv barna. (Foto: Tour de Force)
Sivilbefolkningen finner en måte å bidra på. Selv barna. (Foto: Tour de Force)
Ekstremt sterke scener

Filmen tar for seg krigen i Syria som helhet, og starter med å gi et historisk overblikk av tiårene som leder opp til den arabiske vår. Etter dette er filmen delt inn i kapitler, som viser hvordan krigen eskalerte til det marerittet landet befinner seg i i dag.

Vi får et intimt innblikk i krigens verste avkroker i form av videoklipp filmet med mobiltelefoner og håndholdte kamera – geleidet av intervjuer med journalister, sivile, barn og medlemmer av motstandsbevegelsen FSA (Den frie syriske armé).

Kvaliteten på videoene er varierende, men effekten av dem er desto sterkere. Jeg føler meg usedvanlig nær de brutale og høydramatiske scenene som utspiller seg.

Enkelte sekvenser er blant de aller verste jeg noen gang har vært vitne til. Man blir tvunget til å se torturerte lik, rom fulle av ihjelsultede barn og offentlige henrettelser. En mann blir banket, og får håret sitt påtent av soldater – de slukker brannen ved å banke ham mer. Spedbarn dras gråtende og blodige ut av sammenraste hus, av redningsmenn som også gråter i desperasjon og mistro.

Mange scener i denne filmen bruker dager på å forsvinne fra netthinnen. Bilder fra innsiden av et sykehus i kjølvannet av et saringassangrep kommer nok aldri helt til å forsvinne.

Publikum får få pusterom i grusomhetene, og man er fysisk sliten når filmen er ferdig. Om man er sliten etter to timer i kinosalen, er det utenkelig å sette seg inn i menneskene som har levd i kaoset i seks år.

Det såkalte "Uavhengighetsflagget" har blitt et symbol på motstandskampen. (Foto: Tour de Force)
Det såkalte “Uavhengighetsflagget” har blitt et symbol på motstandskampen. (Foto: Tour de Force)
Cher-ballade blir overfladisk

Selv om bildene taler for seg selv, har Afineevsky en tendens til å spille på publikums følelser litt mer enn strengt tatt nødvendig til tider. Soundtracket faller for eksempel ikke alltid i smak hos meg. Jeg trenger ikke en seig ballade sunget av Cher for å føle ting i utgangspunktet – men spesielt ikke etter bilder som er så uomtvistelig grusomme som de vi får se i Cries from Syria.

I filmens siste kapittel blir nesten utelukkende barn brukt som intervjuobjekter, noe som selvsagt tilfører en emosjonell tyngde, til fordel for en mer reflekterende og granskende tilnærming til flykningekrisen.

Å ta for seg hele denne konflikten, med alle dens nyanser og alle nære og fjerne storpolitiske ringvirkninger, er for mye å be om på 112 minutter. Det siste kapitelet i filmen føles som den heller burde vært starten på en ny film. Flyktningekrisen er en for kompleks situasjon til å takles tilfredsstillende på en så kort og sentimental måte, og jeg savner at filmen går mer i dybden.

Det går også an å spørre seg om fremstillingen av rebellene i motstandsbevegelsen FSA er helt uproblematisk. Gruppen blir fremstilt som helter og martyrer, til tross for at de har blitt anklaget for tortur og kidnapping, og for rekruttering av barnesoldater. FSA har nok færre svin på skogen enn Assad-regjeringen, men det gir likevel en liten bismak når ting males såpass sort-hvitt som filmskaperen gjør her.

ANMELDELSE: Blade Runner 2049 – Mektig og majestetisk science fiction

Barna i filmen gjør naturlig nok det sterkeste inntrykket. (Foto: Tour de Force)
Barna i filmen gjør naturlig nok det sterkeste inntrykket. (Foto: Tour de Force)
Et rop om hjelp

Den aller fremste helten i filmen er den sivile syreren. Gang på gang ser man eksempler på ekte pågangsmot og heltemot fra sivilbefolkningen, i møte med en marerittaktig hverdag. Man skal rett og slett være en kald, kald fisk om denne filmen ikke gjør inntrykk.

Jeg tror det er vanskelig å komme nærmere essensen av krig på film, og slik sett er Cries from Syria både en brutal øyeåpner og en av årets viktigste filmer.

Om man bare får se en slik konflikt på avstand, er det dessverre lett å glemme det mellommenneskelige, det nære og det virkelige. Slike ting har en tendens til å bli en statistikk eller en nyhetsoverskrift – som foregår langt, langt borte.


Cries of Syria minner deg på, med et velrettet slag i ansiktet, at krigen og menneskene som lider er ekte. Uansett hvordan man vender på det er krigen i Syria en sann menneskelig tragedie, som har ødelagt livene til generasjoner – ikke spesielt langt unna.

Det er en film som er like kompromissløs som konflikten den portretterer, med en tittel som er sjeldent passende. Det er både et to timer langt smerteskrik, og et hjerterått rop om hjelp.

Filmen tilbyr aldri noen konkrete løsninger. Den fungerer imidlertid som en gripende påminnelse på hvor mye det haster å finne en slik løsning.

Vær forberedt på grafisk støtende, dypt forstyrrende bilder, men for Guds, Allahs og din egen skyld: se den!

Om FILMEN

Cries from Syria
  • Cries from Syria
  • Slippdato: 13.10.2017
  • Regi: Evgenij Afineevsky
  • Utgiver: Tour de Force
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Dokumentar, Krig

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.