En av høstens snakkiser på spillfronten, Cuphead, er en virkelig godbit og et heseblesende virvar av et plattformspill.
Indieutvikleren StudioMDHR Entertainment har laget en lystig, artig og en rett og slett dritvanskelig spillopplevelse.
Jeg dør oftere i Cuphead enn jeg gjorde i spillene i Souls-serien, og det sier litt!
Spillanmeldelse: «Dark Souls» | «Dark Souls II» | «Dark Souls III» – Spill du elsker å hate
Uheldig i Djevelens kasino
Koppen Cuphead og broren Mughead bor på den lille øya Inkwell. De lever livets glade dager, men havner i trøbbel når de slår seg løs i Djevelens kasino.
Brødrene kommer nemlig i skade for å gamble bort sjela si, og dermed må de gå i Djevelens tjeneste. For å gjøre opp for seg må de samle inn kontraktene til de andre innbyggerne i Inkwell som også har tapt sjelene sine til Djevelen.
De er selvfølgelig ikke spesielt glade for dette og yter ganske heftig motstand når Cuphead dukker opp.
Variert og kreativt
Cuphead er et klassisk plattformspill i «run and shoot»-stil. Her er det fiender overalt og brettene kan derfor virke ganske kaotiske.
Men det gjelder å holde tunga rett og skuddfrekvensen oppe, slik at du får knerta fiendene, samla myntene dine og kommet deg i mål.
Spillet består av vanlige brett, miniverdener og bosskamper. Bosskampene er utfordrende greier der du må bekjempe fienden i forskjellige faser. For hver runde er det et nytt våpen du må unngå og siste runde er selvfølgelig den vanskeligste.
Bosskampene er imponerende i sin variasjon og kreativitet. Selv om vanskelighetsgraden er høy føles det aldri urettferdig. Du lærer for hver gang du dør (som var MANGE ganger i mitt tilfelle).
Spillanmeldelse: «South Park: The Fractured but Whole» – En verdig oppfølger.
Strålende visuell stil
Det som gjør Cuphead så bra er ikke bare de skrullete brettene, men den grafiske stilen som er en hommage til 30-talles ofte surrealistiske tegnefilmer.
Denne tegneserieestetikken er en merkelig blanding av guffen og kul, noe som gir Cuphead en unik visuell stil som er fascinerende å hoppe ut i.
At 30-talls-hommagen er komplett med bildestøy og ellevill jazzmusikk gjør Cuphead til en fryd å spille.
Spillanmeldelse: «Owlboy» – Vakkert, sjarmerende og morsomt!
Knotete kontrollsystem
Når vanskelighetsgraden er så høy som her er det viktig at kontrollsystemet sitter godt. På Xbox One-versjonen som jeg har testet var imidlertid standardoppsettet svært knotete.
Skyteknappen er på motsatt side av det som er vanlig, og det var et par knapper det var vanskelig å trykke på uten å slippe opp andre knapper du måtte holde inne.
Heldigvis lar spillet deg endre på kontrollsystemet slik du selv vil, og du kan enkelt sette det opp etter egne preferanser.
Hvem er hvem?
Samarbeidsmodusen var et annet element jeg hadde litt problemer med i Cuphead. Du kan få med deg en annen spiller til å ta rollen som Mugman både i de vanlige brettene og på bossbrettene, men dette fungerte ikke så bra for min del.
Samarbeidsmodus er i utgangspunktet veldig gøy, men figuranimasjonene gjorde at det nesten var en umulig oppgave å skille mellom Mugman og Cuphead.
De to brødrene er nesten helt like, bortsett fra ulik farge på bukse, nese og på sugerøret som stikker opp av kopphodet, og i kampens hete er ikke det nok.
Jeg døde ved flere anledninger fordi jeg ikke skjønte hvilken figur som var min på skjermen, og den typen død blir, i motsetning til de dødsfallene du lærer av, et stort irritasjonsmoment.
Men bortsett fra dette er Cuphead vanvittig artig. Så lenge du ikke klikker i vinkel over den nådeløse vanskelighetsgraden og knuser spillkontrolleren, er dette et spill som byr på mye moro for penga!
