Duffer-brødrenes nostalgifest Stranger Things kom som en meget positiv overraskelse i fjor sommer.

Jeg lot meg raskt rive med av tidskoloritten og alle de herlige 80-tallsreferansene. Og jeg ble umiddelbart glad i den nerdete guttegjengen som spilte Dungeons & Dragons i kjelleren.

Anmeldelse: «Stranger Things» S01 – Sår og kul retrofest.

Når Stranger Things 2 slippes nå på fredag har den vært en av årets aller mest etterlengtede serier. Forventningene har vært skyhøye og man kan jo spørre seg om det er mulig å leve opp til dem.

Svaret er at Stranger Things 2 føles som et herlig gjensyn med bestevennene du har savnet enormt, men klarer ikke å skape den drivende spenningen som gjorde første sesong så bra.

Mot slutten tar det seg imidlertid opp, og sesongfinalen tilfredsstiller absolutt mitt Stranger Things-fanhjerte.

Eleven i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Traumene henger igjen

Jeg skal holde meg unna spoilere i denne anmeldelsen, men la meg si bittelitt om handlingen. Vil du ikke vite noe som helst kan du hoppe til neste avsnitt.

Sesongen åpner et lite år etter finalen i sesong én, like før Halloween 1984 i Hawkins, Indiana. Folket i den lille byen er fortsatt preget av hendelsene i forrige sesong. Will strever med traumer etter sitt opphold i «The Upside Down», Mike sliter med savnet etter Eleven, som på sin side er svært ensom der hun befinner seg i dekning.

Max, den nye jenta i klassen fanger oppmerksomheten til Dustin og Lucas, mens Joice forsøker å la livet gå videre med sin nye flamme Bob.

Men det er lettere sagt enn gjort siden Will får stadig nye syner fra «The Upside Down». Legen fra The Energy Department sier han har posttraumatisk stresslidelse, men en bekymret Joice er ikke så sikker.

Når merkelige ting begynner å skje i Hawkins igjen aner Sheriff Hopper at alt fortsatt ikke er som det skal være i den lille byen.

Jim Hopper har mye å stri med i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Slapp spenningskurve

Den første episoden av Stranger Things 2 gir meg raskt den lune nostalgifølelsen tilbake igjen. Gjensynet med vennegjengen var vel verdt å vente på, og det tar ikke lang tid før jeg koser meg.

Men selv om jeg trives godt i selskap med Mike, Dustin, Lucas og Will er det noe som mangler i første halvdel av sesongen. Serien bruker for lang tid på å komme i gang og får derfor en litt slapp spenningskurve i starten.

Serien klarer heller ikke å bygge den samme intense mystikken innledningsvis som gjorde den første sesongen så god.

Dyktig og sjarmerende skuespillere

Selv om handlingen halter i begynnelsen sitter serien godt i magen fordi jeg trives så godt i rollefigurenes selskap. Dette er en gjeng jeg har blitt glad i!

Det er gøy å se hvordan barneskuespillerne har utviklet seg siden sist. Det virker som om de forstår sine rollefigurer enda bedre og klarer dermed å gi dem hakket mer dybde.

Ettersom Will ikke befinner seg i «The Upside Down» lenger har Noah Schnapp fått mer skjermtid, og han viser seg som en dyktig skuespiller.

Gaten Matarazzo var den mest sjarmerende forrige sesong og er den store stjerna i oppfølgeren også. Dustin er ikke bare utrolig morsom, men gir oss også flere fine scener som oppfordrer til refleksjon rundt blant annet vennskap.

Det er fortsatt vennskap som er hovedtema for serien i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Nydelig vennskap

Og vennskap er fortsatt det store temaet i Stranger Things 2. Serien utforsker vennskap og ung kjærlighet på en utrolig fin måte, noe som er kjernen i seriens hjertevarme.

Mike og Will har et nært forhold som skildres helt nydelig, og Mikes lengsel etter Eleven og hennes ensomhet får hjertet mitt til å blø.

Nyjenta Max skaper også en annerledes dynamikk i vennegjengen som jeg synes fungerer fint, og som begynner å snuse på hvordan overgangen fra barn til ungdom kan utspille seg.

Vink til fansen

Det er ingen tvil om at 80-tallsnostalgien er en stor del av grunnen til at Stranger Things har slått så godt an. Og selv om serien fortsatt oser av homage til blant andre Steven Spielberg, Stephen King og James Cameron, bruker serien mer tid denne sesongen på å referere til seg selv.

Serieskaperne kommer med stadige vink til fansen, noe som sikkert kommer til å gi deler av seerne utslett, men jeg synes det stort sett funker.

Det er morsomt når serieskaperne peker nese til de mange fanteoriene der ute gjennom Jim Hoppers latterliggjøring av sammenligningen mellom Dungeons & Dragons og «The Upside Down», og Dustin noe slukøret innrømmer at jo, det er jo bare et spill.

Men det bikker over et par steder, som i Nancys historielinje som dreier seg rundt hennes dårlige samvittighet for Barbs død i første sesong. Nancy forsøker å gi Barbs foreldre fred i sjela, men jeg sliter litt med hvor mye tid sesongen bruker på denne historielinjen fordi det føles som et eneste stort vink til #JusticeForBarb-kampanjen som har herja Internett det siste året.

Jonathan og Nancy på nye eventyr i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Knallgod finale

Denne andresesongen, eller oppfølgersesongen som serieskaperne har valgt å kalle den, er altså ingen perfekt fortsettelse for Stranger Things, men det er likevel en fortsettelse det har vært verdt å vente på.

Når det snører seg til mot slutten av sesongen tiltar spenningen virkelig, og sesongfinalen er rett og slett knallgod.

Slutten på eventyret i denne omgang er svært belønnende og det skal godt gjøres å ikke bli rørt av avslutningen.

Sesongen introduserer oss også for flere nye rollefigurer som fungerer godt og som jeg håper vi får bli bedre kjent med i kommende sesonger.

Til tross for litt smårusk er Stranger Things 2 altså god underholdning i høstmørket. Den artige og velskrevne dialogen, de strålende skuespillerne og hjertevarmende rollefigurene gjør dette fortsatt til en av mine favorittserier de siste åra.

Om SERIEN

Stranger Things 2
  • Stranger Things 2
  • Slippdato: 27.10.2017
  • Sesong: 2
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Matt Duffer, Ross Duffer
  • Sjanger: Eventyr, Sci-fi, Skrekk

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.