Tragedy Girls forsøker i hovedsak å gjøre to ting, nemlig å lage humor av samfunnets morbide interesse for seriemordere og samtidig ironisere over vår avhengighet til sosiale medier. Regissør Taylor McIntyre lykkes middels godt med begge deler. Sort humor er vanskelige greier, og for de som husker 1990-tallets Heathers og Skrik-filmer, kommer Tragedy Girls til kort.
Også da handlet det om mord, ungdomskultur og high school-konvensjoner, men de hadde en frisk edge som ikke er så lett å få øye på i Tragedy Girls. Filmen er slett ikke uten en viss underholdningsverdi, men kanskje er det slik at filmer basert på bruk av sosiale medier i utgangspunktet er en ganske kjedelig idé.
En seriemorder går løs
Venninnene Sadie (Brianna Hildebrand) og McKayla (Alexandra Shipp) vil ha suksess på Twitter, Tumbler, Snap og YouTube, koste hva det koste vil. De kaller seg Tragedy Girls, og sprer info om forsvinningene i området den siste tiden.
De argumenterer heftig for at det er en seriemorder som går løs, men får ikke noe gehør for sine teorier, hverken fra lærere eller politi. Det tar ikke lang tid for filmen å avsløre hva som egentlig skjer, men det er slike detaljer en filmanmeldelse gjerne kan la være å avsløre.
Anmeldelse: Om kropp og sjel går klar av alle romantiske klisjeer
Hovedpersonene fremstår som tynne personligheter som det er vanskelig å føle særlig mye for, selv om både Brianna Hildebrand og Alexandra Shipp åpenbart har jobbet litt med rollene sine for å gi dem klart definerte karakteristikker.
Det er også vanskelig å bli spesielt engasjert av Sadie og McKaylas bloggprosjekt, som ikke gir historien noen god motivasjon eller formål. Her burde manusforfatterne gjort mer satire over holdningene som ligger bak Tragedy Girls, i stedet for å late som den spiller på lag med ungdoms medievaner.
Noen scener verdt å merke seg
En film med seriemordertematikk og virkemidler hentet fra slasherfilmsjangeren burde kunne levere flere blodige høydepunkt, og Tragedy Girls har noen scener verdt å merke seg, men den morbide humoren biter ikke, og ender stort sett opp med å enten bare være stygg, eller ikke stygg nok.
Ett hederlig unntak er en genuint morsom sekvens fra skolens sløydsal, mens et brennende klimaks mot slutten derimot er en stor skuffelse. Slik blir det litt «både og» med filmens effektbruk, som ser ut til å være forholdsvis lavt budsjettert.
Anmeldelse: Skyggenes dal er et sårt, stillferdig og suggererende drama
Tanken bak Tragedy Girls har kanskje vært å gjøre pek mot visse strømninger i samfunnet, men den går ikke langt nok i karikaturen av hovedpersonenes overfladiskhet. Det er vanskelig å opparbeide seg noe særlig stort engasjement for figurer som stirrer ned i en mobiltelefon halve tida og kommuniserer via tweets og snaps som popper opp ved siden av dem på lerretet.
Grep som dette gjør dessuten til at det er en stor fare for at filmen er håpløst utdatert om svært kort tid. Håpet er kanskje å fange tidsånden akkurat nå, men når de ikke lykkes spesielt godt med det, blir Tragedy Girls en middels brukbar svart komedie som burde ha bitt kraftigere fra seg.
