En mystisk småby omgitt av skog, en forsvunnet sønn, haltende elektrisitet, spor som fører til et bevoktet anlegg og skumle hemmeligheter og handling lagt til 1980-tallet – produsert av Netflix.
Ja, det er veldig lett å finne likhetstrekk mellom det nye tyske dramamysteriet Dark og Netflix-suksessen Stranger Things.
Og jeg kjenner at det derfor er litt som å skulle dytte nedpå enda et kakestykke i en allerede stappet dessertmage når jeg tar fatt på den aller første tyske Netflix-produksjonen.
Men etter en litt ordinær start, finner Dark både egenart og spenningstråder nok til at jeg blir med inn i både mørke grotter og merkelige fysikkteorier.
ANMELDELSE: Stranger Things S02 – Tilfredsstiller fanhjertet
Tid er mystisk og historien gjentar seg
Senhøsten 2019 blir den lille byen Winden rammet av uforklarlige hendelser da to unge gutter forsvinner sporløst.
Sporene peker mot byens atomkraftanlegg, men der hevder de at ingen uvedkommende har satt sine ben på eiendommen.
Det beroliger ikke Ulrich Nielsen (Oliver Masucci). Han er politi i byen, og far til den yngste gutten. Ulrich er også bindeleddet til en annen forsvinning.
Den skjedde i 1986, ca et halvt år etter Tsjernobyl-ulykken, og det tar ikke mange episodene før vi også får følge de begivenhetene.
Det mest spennende i mytologien til denne serien er måten tid teoriseres på. Etter tre episoder aner vi bare konturene av hva som ligger bak forsvinningene, men både et herlig kuriøst klokkeapparat, en fysikkbok og et merkelig kart er med på å trigge magekriblingen som kan oppstå når en krysser fantasy og vitenskap.
Serien klarer også å høste en god del familiedrama ut av forsvinningene, og det skal bli spennende å se hva som kommer ut at vi blir kjent med deler av rollegalleriet både i 1986 og i 2019.
ANMELDELSE: Deutschland 83 – Spennende, underholdende og lekker spionserie
Tysk vri på amerikansk oppskrift
Den mystiske småbyen omringet av skog er en arena vi kjenner godt fra amerikanske serier. Fra Twin Peaks via Hawkins, Indiana og Wayward Pines til Riverdale. I slike byer spilles det ofte på en idyllisk fasade som skjuler mørke hemmeligheter og dype sår.
Dark trekkes også i den retningen, men har en annen smak og et annet utseende enn sine amerikanske forbilder. I tillegg til de opplagte språkforskjellene, bruker også serieskaperne Jantje Friese og Baran bo Odar en koloritt som blander en vemodig hverdagsgråhet med en nattdrakt inspirert av nordisk noir.
Det utgjør en fin bakgrunn for et rollegalleri som ikke er bygd for å umiddelbart underholde i samme grad som amerikanske serier, som ofte tyr til sjarmerende og replikksterke etterforskere og flere tilspissede biroller.
I Dark legger de seg mer etter den europeiske dramaseriens tilbakeholdne realisme i rolleoppbyggingen. Selv om det skjer overnaturlige og rare ting, så starter i hvert fall serien uten at rollefigurene drives mot det overdrevne og eplekjekt heroiske. Det gjør at serien oppleves litt seig i starten. Men det kan komme mye godt ut av et rollegalleri som bygges opp sakte og nyansert – spesielt for en serie som holder en fot godt plantet i familiedramaet.
De tre første episodene (som ble gitt til pressen for anmeldelse), bruker god tid på å sette opp seriens ulike handlingsplan og rollegalleri, men det er vanskelig å se hvor godt sammenskrudd dette mysteriet egentlig er. Dark er en serie hvor kvaliteten på den sentrale gåten og mytologien er avgjørende for om det øvrige dramaet vil fenge eller falle gjennom.
Uansett en serie som er verdt å sjekke ut for dem som liker tidsteori, fantasy og muligheten for en gammel Tsjernobyl-konspirasjon.
Dark består av 10 episoder og har premiere på Netflix 1. desember.
