Jigsaw er halvannen time med parteringsspenning som sikter på å underholde med kreative dødsmaskiner og forferdelige dilemmaer.
Og filmen klarer stort sett det den prøver på. Her serveres vi akkurat de samme ingrediensene som gjorde de syv forgjengerne til gode investeringer for produsentene.
Det er tilfredsstillende for fansen (og er du fan, så skal du selvsagt se denne), men de australske regissørbrødrene Michael og Peter Spierig klarer ikke mate ny kreativ energi inn i dødsdansen. Og når de heller ikke prøver å skremme publikum, så blir det noe tamt over Saw-film nummer åtte.
ANMELDELSE: Saw 4 – Grufullt og kvalmende, men ellers kjedelig
Et escape room fra helvete
Jeg skal prøve å tråkke lett i handlingsbeskrivelsen for å ikke ødelegge noe for fansen. Politiet finner lik rundt om i byen. Metoden passer den gamle seriemorderen Jigsaw til punkt å prikke, og etterforsker Halloran (Callum Keith Rennie) og hans partner Keith Hunt (Clé Bennett) tror de har med en «copycat»-morder å gjøre.
Samtidig får vi se dødsårsakene i all sin blodige og kroppslige smerte. På en avsidesliggende låve har puslespillmorderen bygget et makabert escape room fra helvete – hvor fellene har utspekulerte løsninger og veien fra ilden til stekepannen er kort og meget brutal.
Skuespillet er jevnt over sjangergodt. Og selv om ideene og handlingen ligger noen hakk under originalen i både originalitet og intensitet, så er det fremdeles ok underholdning å hente ut av «franchise»-formelen.
ANMELDELSE: Stranger Things 2 – tilfredsstiller fanhjertet
Som en blodtørstig Reodor Felgen
De som mener Saw-filmene er en form for torturporno får selvsagt en ny dose vann på mølla med film nummer åtte. Det legges igjen en solid porsjon Reodor Felgensk skaperkraft inn i de djevelsk kreative og blodtørstige dødsmaskinene, og de får mye av kameraets oppmerksomhet.
Men jeg er blant dem som mener at utspekulerte avstraffelsesmetoder har sin plass i den groteske delen av underholdningsfiksjonen. Og i likhet med gode sorte historier, fra Sweeney Todd via sadistiske Bond-skurker til tegneserieskaperen André Franquins Sorte sider, så er det fascinerende når den mørkeste fantasien slipper løs.
ANMELDELSE: Juleblod – Skrekkelig kjedelig skrekkfilm
Kvaliteten på dødslekene denne gangen er jevnt god. Drapsmaskinene henger sammen med ofrenes synder på fiffig vis, og akkurat her er filmen i det moralfilosofiske landskapet som gjør Saw-universet interessant – hvem skal straffe de som samfunnet ikke evner å stille til ansvar. Dødslekene er også skikket til å servere noen gode glis, for dem som evner å le av ironiske dødsfeller og «over the top»-splatter.
Dessverre klarer ikke manusforfatterne Pete Goldfinger (herlig etternavn for en som har diktet opp en dødsmaskin med laser) og Josh Stolberg (Piranha 3D) å holde filmens thrillerhistorie helt inn. På slutten sauses det hele til med noen simple valg som gir et par sviende selvmotsigelser og som søler bort et ellers ganske enkelt, men elegant utført overraskelsesplott.
Det ødelegger ikke for filmen som parteringsspenning, men det klusser til filmens klimaks når det gjelder både avsløring og moral.
Jigsaw har 18 års aldersgrense i Norge.
