Det som på plakaten ser ut som en god, gammeldags julefilm med Mummitrollet, viser seg å være mest gammeldags.

Jul i Mummidalen preges av rotete historiefortelling som gjør det vanskelig å henge med i svingene, til tross for at tempoet er svært lavt.

Stop motion-animasjonen klarer ikke å skape troverdig liv til bakgrunnene, enkelte av dukkene ser skrekkinnjagende ut, og enkelte av scenene er så surrealistiske at det nesten blir ekkelt.

Jul i Mummidalen er altså en rotete film som er kjedelig hele veien, bortsett fra de scenene som fortoner seg som Pompel og Pilt-aktige mareritt.

God jul.

Bakgrunnen oser ikke av liv. (Foto: Storytelling Media)
Julen kommer

Mummitroll går egentlig i dvale om vinteren, men Mummitrollet får ikke sove. Han bestemmer seg for å utforske Mummidalen i snødrakt for første gang.

Siden han vanligvis sover, har han heller ingen forhold til konseptet jul. Da han blir fortalt at «Julen er på vei», blir han redd, og tolker dette som at «Julen» er en skapning som kommer for å ta dem.

Han vekker resten av familien sin, og etter en lang rekke misforståelser finner Mummifamilien ut at den beste beskyttelse mot Julen er å invitere folk hjem til seg, spise god mat, gi hverandre gaver og pynte trær.

Tempoet i handlingen er langsom, og akkompagneres av en lun og koselig fortellerstemme. Og selv om handlingen kanskje ikke er god underholdning for en voksen mann, værer jeg en udefinerbar sjarm. Jeg har en mistanke om at Tove Janson bør få æren for det som finnes av sjarm i Jul i Mummidalen.

Filmen finner ikke en naturlig måte å geleide oss gjennom Mummidalen på. Nye figurer introduseres hele tiden, handlingen deles etter hvert opp i stadig mer diffuse deler, og det er vanskelig å få øye på hva filmen egentlig vil. Mot slutten er jeg usikker om handlingen i det hele tatt er der fortsatt.

Hemulen har åpenbart møtt midtlivskrisa i filmen. (Foto: Storytelling Media)
Surrealistiske greier

Enkelte av figurene ser ut som noe en skolelei andreklassing kan finne på å drasse med seg hjem fra en kunst- og håndverktime. Lille My ser uferdig ut, Snusmumriken ser direkte ekkel ut, og øynene til Mummitrollet er tomme og sjelløse, og gjør meg trist.

Mummidalen kommer i filmens beste øyeblikk over som et magisk og visuelt slående sted, men for det aller meste blir bakgrunnene dessverre litt for flate og todimensjonale til at man føler at filmuniverset lever.

Et aksebrudd her, en kontinuitetsfeil der, og litt i overkant stakkato animasjon til tider er med på å senke nivået på helheten. Jeg føler meg aldri helt trygg på regissøren, og sliter derfor med å slappe av.

En annen, mer akutt årsak til at jeg ikke klarer å slappe av er at noen av scenene ser ut til å grense til ren galskap. Surrealismen rår gjennom store deler av filmen. Enkelte ganger er det bare harmløst fantasifullt, andre ganger minner det mer om ubehagelige feberfantasier.

Noen scener er ment for å være litt skumle, men ubehaget forsterkes mer enn nødvendig av at ingenting henger på greip. At den lune, koselige fortellerstemmen ikke forandrer tonefall uansett hvor bisarr bakgrunnen er gjør det hele enda skumlere.

Come on Mummi light my fire. (Foto: Storytelling Media)
En rest fra en svunnen tid

Filmen er ikke blyg med gode og tydelige budskap om gjestfrihet og vennlighet. Den er imidlertid mer utydelig i enkelte scener.

Lille My prøver for eksempel å lure Mummitrollet til å spise fluesopp, på et tidspunkt. Mummimamma stopper heldigvis det kaldblodige forgiftningsforsøket, men hun avfeier det samtidig som «ablegøyer» og «skøyerstreker», som om ingenting hadde skjedd.

Om man virkelig vil flisespikke kan man også trekke fram kjønnsrollene i Mummihuset. Mummimammas misjon gjennom hele filmen er å vaske, rydde og lage mat, mens Mummipappas eneste forsøk på å traktere en mopp ender i total katastrofe. Han er best til å sage ting og bruke flosshatt.

i Jul i Mummidalen virker på meg som en rest fra en svunnen tid. Nærmere bestemt Polen på syttitallet. Filmen føles som en slags hyllest til polske barnetv-klassikere. En homage til Colargol.

Jeg er usikker på om det er riktig vei å gå om man vil underholde moderne barn. Det underholdte i hvert fall ikke meg. For jeg husker ikke Colargol. Jeg har kun hørt rykter om at han sang i dur og mol.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.